Rasestandard

Rasestandarden for Beagle ble 01.01.2010 endret. Det er rasens opphavsland som står for eventuelle endringer i rasestandarden- det vil si England. Endringen er i forhold til rasens farger, der tillatte farger er definert. Tidligere var fargevariasjonen definert i rasestandarden som: "Farge- alle godkjente "hound" farger, bortsett fra leverfarge. Hvit halespiss"

 

Den nye teksten i rasestandarden for beagle lyder:

"Farge: Tricolour (svart, brun og hvit); blå, hvit og tan; Badger (grevling) pied; hare pied; Lemon pied; Lemon og hvit; rød og hvit; Tan og hvit; svart og hvit; og helhvit. Med unntak av helhvit, kan alle de ovennevnte farger finnes som mottle. Ingen andre farger er tillatt. Halespiss hvit. "

 

HELHETSINNTRYKK:

Beaglen skal være en robust, kompakt bygd jakthund, som skal gi inntrykk av kvalitet uten å virke grov.

 

Beaglen skal være kraftig bygd uten å være for grov. Den er en relativt langsomt drivende hund, noe som innebærer at den ikke får være for lett og dermed rask, men den får heller ikke være for tung og grov at den blir uedel. Ved et for lett eller for tungt helhetsinntrykk skal premiegraden senkes.

 

ATFERD/ TEMPERAMENT:

Glad jakthund, hvis viktigste oppgave er å jakte, fortrinnsvis hare, ved hjelp av lukt. Modig, meget aktiv, utholdende og bestemt. Våken, intelligent og stabil. Vennlig og oppvakt, ikke aggressiv eller sky.

 

Gjennom sin bakgrunn som packhund er beaglen under mange århundrer utvalgt for å kunne omgås med andre hunder i flokk. I jaktkenneler har beaglene alltid blitt holdt i grupper, med hannhund og tisper atskilt. Bråk mellom dem har ikke vært akseptert. Dette har medført at beaglen som rase er veldig sosial og har lett for å akseptere både barn og andre husdyr. Bråk mellom hunder eller annen aggressivitet i utstillingsringen er veldig utypisk for rasen og skal aldri aksepteres. Det samme gjelder skyhet.

 

HODE:

Moderat langt, kraftig uten å være grovt. Edlere hos tisper. Uten folder og rynker. Skalle og snuteparti helst like langt. Skalle lett hvelvet, moderat bredt, lett markert nakkeknøl. Stopp godt markert. Nesebrusk bred. Sort foretrekkes, men mindre pigmentering tillates hos en lysere farget hund. Vide nesebor. Lepper relativt godt hengende. Kjever kraftige. Tenner perfekt, jevnt saksebitt, komplett tannsett. Øyne mørkebrune eller nøttebrune, ganske store. Ikke dyptliggende eller utstående. Plassert med god avstand. Mildt, tiltalende uttrykk. Øre lange, avrundet spiss. Rekker nesten til snutespissen når de trekkes fremover. Lavt ansatte, tynne, henger mykt tett inntil kinnene.

Et korrekt, kraftig og velskåret hode er viktig for helhetsinntrykket hos beaglen. En vanlig feil i rasen er fremdeles et for lett hode med snipete neseparti, dårlig markert stopp og korte, høyt ansatte øre. Dette gir et fremmed uttrykk og skal føre til at premiegraden senkes.

 

Hode skal være temmelig langt. I blant ses altfor korte hoder. Et for langt hode er også feil, men mer uvanlig.

 

For mye hvelvet skalle gir også feilinntrykk. Beaglens hode skal, sett forfra, være kraftig og noenlunde jevnt. Med parallelle flate sidelinjer. Kraftig markerte kjøttfulle kinn er feil, det samme er et neseparti som smalner sterkt inn foran øynene.


Rynker i pannen skal helst ikke forekomme. Lepper skal være velutviklet og bidra til å gi beaglen et firkantet neseparti, dette gjelder hos begge kjønn. Nesepartiet skal være tørt og leppene skal ikke være så store at de henger og slenger. Trefargede beagler skal ha svart nesebrusk. De gule og hvite eller røde og hvite mangler derimot svarte pigmenter og deres nesebrusk er lysere( brun-beige), men får ikke være rosa pigmentert. På blå beagler er nesebrusken mørkegrå.

 

Beaglen skal ha et mildt uttrykk- "the sweet beagle look". De fleste beagler har mørke øye, noe som er viktig for uttrykket. Gul øyefarge er veldig uvanlig i rasen og gir et helt feil uttrykk, noe som skal påvirke premieringen. Store, utstående øye og små øye gir også et feil uttrykk.

 

Ørene skal være ansatte omtrent på linje med øynene. De skal lange og har avrundet spiss. Korte, spisse og høyt ansatte ører er en vanlig feil, som gir et feil uttrykk og skal føre til at premiegraden senkes. Altfor store og tunge ører er også feil, men forekommer sjeldnere.

 

Småfeil i bittet bør føre til redusert premiegrad. Markert over eller underbitt er en abnormalitet og gir premiegrad 0.

 

HALS:

Tilstrekkelig lang til at hunden lett kan følge sporet. Lett buet, lite løs halshud.

Halsen skal være tilrekkelig lang nok for at hunden skal kunne følge spor, det vil si i prinsippet middelang. Kort, grov hals er en funksjonell feil og ufordelaktig for den drivende jakthunden. En lang svanehals er heller ikke korrekt.

 

KROPP:

Overlinje er vannrett og jevn. Lend er kort, kraftig, smidig og harmonisk. Bryst rekker nedenfor albuene. Godt hvelvede ribben som når godt bakover. Underlinje/buk er ikke alt for opptrukket.

Beaglen skal være en noenlunde rektangulær hund med et kort, sterkt lendparti. Det gir rom for en lang, velvinkled skulder og et langt, passelig kort og dermed frie, effektive bevegelser. Selv om lange rygger fremdeles er det vanligste, så forekommer det i blant altfor korte rygger, noe som er feil. Beaglen skal ikke være kvadratisk bygd. En for kort rygg hemmer ofte bevegelsene og medfører at hunden får et kort, inneffetivt steg.

 

En lang brystkorg med vel utviklet og velbuede ribben er en viktig detalj hos drivende hund. Kort brystkorg er ikke en helt uvanlig feil. Så vel flate ribben som en tønneformed brystkorg er feil. Brystspissen skal utgjøre halve mankehøyden. En altfor oppdratt buklinje ses ofte i sammenheng med en for kort brystkorg. En helt rett underlinje er også feil. Beaglen skal ikke ha en for markert forbryst, det er feil og gjør at beaglen ser fremtung ut.

 

FORLEMMER OG BAKLEMMER:

Helhetsinntrykk er rette og godt plassert under hunden, kraftig og rund benstamme, ikke avsmalnende mot potene. Skulder godt tilbakelagt. Ikke tung. Albuer godt tilliggende. Verken inn eller utoverdreid. Mark avstanden til albuene omtrent halve mankehøyden. Mellomhånd kort. Poter samlede, godt hvelvede med kraftig tredepute. Korte negler. Ikke harepoter. Lår muskuløse. Knær velvinklede. Haser stabile. Lave og parallelle. Poter som forpotene.

 

Til tross for at beaglen ikke skal ha noe markert forbryst, så skal den ha et tilbaketrukket og langt skulderblad og en lang overarm, slik at albuene kommer vel inn under hunden.

En kort overarm og åpne skulder vinkler i likhet med innvridde frempoter (toe-in) er en vanlig feil i rasen, men skal ikke aksepteres som noe rasetypisk.

 

Frambeina skal sett forfra være helt rette. Krokete frambein er en arv fra bassetinnblandning i rasen og ødelegger helhetsinntrykket. For en beagle med krokete frembein skal premiegraden senkes en eller to premiegrader avhengig av graden.

 

Dommere oppfordres å se etter hunder med dårlige knevinkling, noe som er blitt relativt vanlig og bedømmes som en alvorlig feil som gir dårlig utholdenhet. Dette ses ofte i kombinasjon med høye haser.

 

Potene utgjør en viktig funksjonell detalj og gjør at de kan jage selv på skarpt vinterføre uten at tredeputene går i stykker.

 

HALE:

Kraftig, moderat lang. Høyt ansatt, bæres høyt, men ikke rullet over ryggen eller helle fremover fra haleroten. Godt dekket med pels, særlig på undersiden.

 

Halen er beaglens adelsmerke. En korrekt hale med hvit halespiss er av praktisk betydning under jakten, da det gjør det lettere å se hunden i terrenget. En hale som bæres for høyt over ryggen drar ned helhetsinntrykket og skal føre til senket premiegrad.

 

En buet hale som bæres om en spetshale eller som går i ring er en alvorlig feil og bør kunne gi premiegrad 0 da dette er et utypisk utseende for beaglen. Halen skal være godt dekke med pels. En lang, tynn hale drar ned helhetsinntrykket.

 

BEVEGELSER:

Jevn og stram uten antydning til rulling. Frie bevegelser med god steglengde i fronten uten høy aksjon, godt fraspark bak. Ikke trange bakbensbevegelser, padlende eller kryssende forbensbevegelser.

 

Padlende eller nøstende frambeinsbevegelser er ikke en uvanlig feil i rasen, men likevel feil. Låste hasebevegelser forekommer og er en mer alvorlig funksjonell feil.

 

PELS:

Hårlag kort, tett og værmotstandig. .

Det forekommer en del beagler med altfor kort og tynt hårlag, og dette er en bakdel ettersom det gir dårligere beskyttelse under jakt i tett vegetasjon, og gjør beaglen mer utsatt for vær og vind. I land som USA, Danmark, England og Finland er det mer vanlig å trimme pelsen, men i og med at dette medfører vanskeligheter med å bedømme pelskvaliteten kan det føre til senkning i premiegrad, eller i verstefall at hunden gis KIP (Kan ikke bedømmes)

 

Farge:

Tricolour (svart, brun og hvit); blå, hvit og tan; Badger (grevling) pied; hare pied; Lemon pied; Lemon og hvit; rød og hvit; Tan og hvit; svart og hvit; og helhvit. Med unntak av helhvit, kan alle de ovennevnte farger finnes som mottle. Ingen andre farger er tillatt. Haletip hvit. "

 

STØRRELSE:

Ønsket mankehøyde er 33-40 cm.

Standaren angir ikke noe skille i mankehøyde på hannhunder og tisper. Forklaringen til dette er at når man jager med dem i pack er det viktig at alle er like store, noe som gir et mer helhetlig inntrykk av packet. Dette medfører også til at de er omtrent like raske. FCI følger standaren til hjemlandet, dvs England, noe som innebærer at rasen har en ønsket mankehøyde mellom 33 og 40 cm. Avvikelser utgjør derfor ikke noe diskvalifiserende feil. Dommere oppfordres likevel til å måle de hunder som enten ligger over eller under ønskede mål.

 

Mankehøyden skal måles fra skulderbladspissenes høyeste punkt og mot en flatt underlag. Målet skal angis i nærmeste hele eller halve cm. Avvikelser i mankehøyde er feil og skal bedømmes i forhold til graden av avvikelse.

 

FEIL/DISKVALIFISERENDE FEIL:

Ethvert avvik fra foregående punkter skal betraktes som feil. Hvor alvorlig feilen er , skal graderes etter hvor stort avviket er i relasjon til rasebeskrivelsen.

Hunder som viser tegn på aggressivitet og/ eller har fysiske defekter som påvirker hundens sunnhet skal diskvalifiseres.

OBS: Hannhunder skal ha to normalt utviklede testikler på normal plass.

 

AMERIKANSKE OG ENGELSKE BEAGLER

I USA deler de beaglen inn i to grupper- beagler på 13 inches og på 15 inches (33 cm til 38,1 cm). I land tilknyttet FCI (blant annet Norge) har vi en gruppe og det er beagler mellom 13 og 16 inches (33 cm til 40,6 cm). Det Amerikanske systemet er delt inn slik at hunder som er opptil 13 inches høye blir plassert i høydegruppe 13 inches, mens hunder som er mellom 13 og 15 inches blir plassert i 15 inches gruppern. Den maksimale høyden er 15 inches i USA og 16 inches i FCI tilknyttet land.