Beaglens Historie

Tekst av Janne Sandbakken

Hva betyr Beagle?

Hunder som brukte luktesansen sin under jakt, ble ofte gitt navn etter hva de ble brukt til, slik som Foxhounds (Reve hunder). Beaglen derimot fikk antagelig sitt navn etter dens størrelse eller mål. Navnet kommer antagelig fra det franske navnet bèer, som betyr å gape eller vid åpen og guele, som betyr hals. Ordet Bègueule vil antagelig bety å gape/ åpne halsen helt opp- noe som antagelig henspeil på måten rasen oppfører seg under losføring. Et annet fransk ord Beigle betyr av liten verdi, antas å henspeile på hvordan rasen ble sett på. Det Celtic ordet for "liten" var beag, det gamle engelske ordet var begle og det franske ordet var beigh. Alle disse navnene menes å være opphavet til rasens navn; Beagle.

 

Beagling er ikke et anerkjent begrep, men blir flittig brukt i beaglemiljøet for å beskrive jakt med flere hunder i et pack. Enkelte steder brukes også begrepet for når en melder på hunden på jaktprøve på en lørdag. Jakt med pack (Beagling), som rev jakt, ble bannlyst i England og Wales av Hunting Act i 2004. Loven forbyr jakt av ville dyr med visse strengt begrenset fritak, og tillater ikke jakt på hare med Beagle pack.

Beaglen i et historisk perspektiv

Selv om hunder, lik i størrelse og bruksområde som den moderne beaglen, kan spores tilbake til antikke Hellas, så regnes rasen å opprinnelig komme fra England. Wilhelm Erobreren tok med seg Talbot hunden til England på 1100 tallet. Talbot hound blir beskrevet som hovedsakelig hvit av utseende, treg av natur og mørk i målet. På et tidspunkt ble Talbot hound krysset med Greyhound for å gjøre den til en raskere jakthund. Talbot hound er antatt å ha gitt opphavet til Southern hound, som igjen er antatt å være forfedrene til beaglen.

Allerede på 1400 tallet vet man at beaglen ble brukt til å jage i "pack"- det vil si at mange hunder ble sluppet samtidig. Jegerne gikk for det meste til fots og det bytte en fokuserte på var hare. Det fantes på den tiden mange beagle varianter, og det var først på 1870 tallet at beaglen ble renraset- slik vi kjenner den i dag.

 

I det britiske monarkiet hadde de varianter av små beagler, kalt Glove beagle og Pocket beagle. Som navnet tyder var disse beaglene så små at de kunne sitte i hansken (GLOVE) eller i lommen (POCKET) til de kongelige. Med en manke høyde på 20- 23 cm fikk de plass i salvesken under jakten. De større hundene jaget byttedyret langs bakken, men de små hundene ble sluppet løs for å fortsette jakten på trange og vanskelige områder. Dronning Elisabeth I hadde pack med pocket beagler i Windsor Great Park, og det sies at hun var så glad i dette packet at hun lot seg male sammen med dem. Hun kalte dem "hennes syngende beagler" og underholdt ofte gjestene med å la Pocket beaglene sprade rundt mellom tallerker og glass på bordet.

 

I historiebøkene kan vi lese om Giant og Ringlet- som er beskrevet av Idstone og Stonehenge som Mr Cranes beste beagler. De var 9 tommer (22,5 cm), men strålende jakthunder med en kraftfull røst. Packet var helt like i størrelse og jaget så tett at flokken kunne dekkes av en duk.!!

Rasestandaren for Pocket beagler ble utarbeidet så sent som i 1901. De genetiske linjene er nå utdødd, selv om oppdrettere i den moderne tiden har prøvd å gjenskape dem.

Beaglen på 1700 tallet

På 1700 tallet var det utviklet to raser for jakt på hare og kanin; Southern hound og North country beagle. Disse hundene gikk også under navnet Strihåret og glatthåret beagle.

 

Southern hound, en høy, tung hund med et firkantet hode og lange myke øre, var vanlig fra sør ved the River Trent. Den var trolig i nær slektskap med Talbot Hound. Selv om den var treg, så hadde den utholdenhet og en utmerket lukteegenskap. Gervas Markham beskriver Southern Hound som; "de hadde en god nese og var raske, men når det kom til målet deres var de litt skarpe- uten noen dyp tone eller musikk".

 

North country beagle var trolig en krysning mellom avkom fra Talbot Stock og Greyhound, og var hovedsakelig oppdrettet i Yorkshire. Den var mindre enn Southern hound og hadde en mer pekende snute. Den var raskere, men lukteegenskapene var dårligere utviklet. Den blir beskrevet som strihåret, rett beina, bedre formet i skulder og bakdel og hadde større utholdenhet enn Southern hound.

 

Etter som revejakt ble mer populært gikk antall hunder av begge rasene ned. Begge typene holdt på å dø ut, men takket være noen bønder i sør som drev kaninjakt med pack, ble begge rasene reddet

Den moderne beaglen

I 1830 etablerte pastor Phillip Honeywood et pack med beagler i Essex, England. Disse hundene er trolig forfedrene til den moderne beaglen- slik vi kjenner den i dag. Selv om en ikke vet eksakt hvilke raser som ligger bak i linjene, er det stor grunn til å tro at det er Southern Hound og North Country beagle som er sterkest representert. Pastor Honeywood avlet beagler med tanke på deres jaktlige egenskaper- ikke for deres utseende. Honeywood sine beagler var mindre, med en skulderhøyde på omtrent 25 cm, og de var helt hvite- iflg. John Mills rapport i sportsman's library i 1845. Prins Albert og Lord Winterton hadde også beagle pack på den tiden, og de kongelige packene førte til en økt interesse for rasen og oppdrett av den. Men det var Honeywood sine pack som ble ansett som de flotteste av de tre.

 

Selv om det er Phillip Honeywood som får æren av utviklingen av den moderne beaglen, var det engelskmannen Thomas Johnson som avgrenset avlen til å omfatte beagler som både var flotte å se på og som var gode jagere. Det ble utviklet to typer pelsvarianter; den strihårede og den korthårede varianten. Den strihårede beaglen overlevde frem til begynnelsen av det 20 århundre. Det finnes dokumentasjon på at en overlevende strihåret beagle ble stilt på hundeutstilling så sent som i 1969.

 

På 1840 tallet begynte en rase standard for beagle å utvikle seg. Skillet mellom North Country beagle og Southern Hound var borte, men det var fortsatt flere forskjeller i størrelse, karakter og stabilitet mellom de fremvoksende packene. I 1856 beskriver "Stonehenge" fire ulike varianter av beagle;
-Medium beagle
-Dverg beagle/ Skjødehund
-Fox Beagle (en mindre variasjon av Foxhound)
-Strihåret Beagle / Terrier Beagle (blir beskrevet som en krysning mellom overnevnte varianter og Scottish terrier)

 

I størrelse målte beaglene fra 25 cm og opp til 38 cm, mens de så ut som miniatyrer av den gamle Southern Hound. Men med mer skjønnhet og netthet. Jaktlig sett lignet de også på Southern Hound.

 

I 1887 begynte faren for utryddelse å blekne- det var 18 beagle pack i England, og i 1890 ble den engelske beagleklubben dannet. Samtidig ble den første rasestandard for beagle satt opp. 1902 hadde antall pack stige til 44.

 

Beagle i USA

De første beaglen som ble importert til USA på 1840 tallet var kun med tanke på jakt. De var av svært ulik kvalitet. Siden Honeywood bare hadde drevet med oppdrett siden 1830 tallet var det lite sannsynlig at disse hundene som ble eksportert til USA var representative for den moderne rasen, slik vi kjenner den i dag. Beskrivelsen av disse hundene tilsier at de så ut som strakbeinete dachshunder med svakt hode, og lignet lite på standarden slik vi kjenner den i dag.

 

På begynnelsen av 1870 tallet ble det gjort noen seriøse forsøk på å etablere kvalitetslinjer da general Richard Rowett fra Carlinville, Illinois importerte beagler fra England og startet oppdrett. Blant beaglene han tok over finner man de kjente Worrier, Rosey, Sam og Dolly. Man tror at Rowett sine beagler har gitt opphavet til den første amerikanske standarden for beagle. Denne ble opptegnet av Rowett, L.H. Twadell og Norman Ellmore i 1887. Da general Rowett døde i 1887 var det Mr Pottinger Dorsey og Staley Doub som overtok hundene hans.

 

I tillegg til Rowetts beagler i Illinois, ble det importert beagler fra kennelen til Sir William Ashburnham til Kaptein Assheton i Virginia. Disse beaglene skilte seg fra Rowetts beagler ved at de hovedsakelig var pied og mottle fargede. En av de mest kjente beaglene fra denne kennelen er Blue Cap

 

Av interesse kan en også nevne "Patch" beagle linjen som ble utviklet av Willet Randal i New York omkring 1880. Denne linjen kjennetegnes med at fargen var hvit med en stor tricolor farget flekk. Hundene var veldig populære i 1940 og 1950 årene fordi de kunne løpe veldig fort. I dag kalles "Patch" beaglene lemon og hvit, eller rød og hvit beagle.

 

I 1884 ble beaglen akseptert som en rase av den amerikanske kennel klubben, og i 1890 ble den Engelske beagle klubben dannet.

De første kjente beaglene

I august 1884 ble den første beaglen utstilt på Tunbrigde Wells Dog society show i England. Dette markerte en endring i rasens historie. Frem til da var ikke beaglens utseende vektlagt, det var dens jaktlige egenskaper som betydde mest.

 

I 1885 ble en hund ved navn Blunder den første beaglen som ble registrert i avlsregisteret til den amerikanske kennel klubben.

21 desember 1901 ble CH. Windholme's Bangle, en fem år gammel tispe eid av Mr Harry T. Peters, den første beagle som vant tittelen "best in show" på en utstilling.

 

Den Amerikanske president Lyndon B. Johnson eide 3 beagler- som han kalte "Him" (han), "Her" (henne) og "Edgar".

Beagle i Norden

I den finske beagle historien er det importen av de to beagletispene Roalem Kitty og Rumbo Susie som har hatt størst betydning. Det var finnen Tor Schauman som fikk disse to tispene fra den amerikanske Kennelen Rumbo i 1956. Kennelen var drevet av J.B Harmon

 

Tispene som ble importert var mor/datter og de ble begge parret med Oslico's Danny i 1957. Parringen mellom Roalem Kitty og Oslico's Danny resulterte i to tisper, mens parringen mellom Rumbo Susie gav 3 tisper. (Rumbo Susie fikk i tillegg to kull med Rumbo Reader). Disse 5 tispene fikk siden tilnavnet Turres flickor- etter navnet på kennelen til Tor Schauman- Turres.

 

TURRES DINAH
TURRES ULLA
TURRES SARA
TURRES MELODY
TURRES LESKU

 

Disse tispene har vært med og tilført den nordiske beagle stammen gode beagler som blant annet Gullbergs Fix (finsk dobbel champion) og Dakota Dick (finsk dobbel champion).

 

I Sverige deltok det beagler på en hundeutstilling i Gøteborg allerede i 1891, men den store utviklingen av beaglen der startet først i 1955 da 22 beagle kull ble registrert.

 

Beagle i Norge

Beaglen er muligens den eldste av våre harehunder, og var også med på å forme de norske harehundene fra 1850 årene og videre opp gjennom tidene. Dersom en ser i Norsk Jakthundstambok nr 1 vil en se at Sang tilhørende Skovfoged Meyn, fra Fingal til Baron H. Wedel som far. Denne hunden hadde beaglene Carefull og Pagen som foreldre. Disse hundene ble forært av Mr. Honeywood til Oberst Anker og importert i 1858. Dette bekrefter beaglens betydning for de norske rasene.

 

I midten av 50 – tallet kom det flere beagler til Norge. De fleste ble hentet fra Sverige, men noen også fra England. Den jaktlige kvaliteten på beaglen var i de første årene god, og beaglen ble fort en populær rase. Men det ble avlet ukritisk på importer en ikke kjente bakgrunnen til jaktlig. Resultatet var at en fikk beagler som ikke hadde fremdrift i arbeidet på fot og de viste heller ikke god jaktlyst. Men av og til dukket det opp hunder som var gode jagere, disse var stort sett hunder av grosser Borges importer som CH Montebellos Bella, Sisu, Ch Lasse, Sh Pobby og Kongepokalvinneren Pan.

 

På slutten av 50 tallet kom de første registrerte kennelnavnene på beagle. De mest kjente var Montebello's til grosser Borge, Drevliens til Oddmund Fagerholt, Kynos til Finn Gjems, Breisås til brødrene Myhre, Sølvverksskogens til Einar Heia og Elvarheims til Halvor Svenkerud.

Mot slutten av 60 tallet kom blant annet Sognsjøens kennel til Gjølme, Henkens kennel til Henrik Fuglem og Silver Creek kennel til Torgny Midttømme, Echolos kennel til Einar B. Rønneberg, Amaritas Kennel til Anne Marit Olsen, Pocketlines kennel til Turid Korsmo, Røsholmhøgdas Kennel til Ole Martin Røsholm, og Oak Creek Kennel til Carl F. Herlofsen.

 

I slutten av 70 – åra innså flere at det gikk i feil retning. For å få nytt jaktblod inn i rasen, tok avlsrådet med Einar Rønneberg og dosent Aamdal i spissen kontakt med Finland. I Finland hadde de tatt i bruk anerkjente avlsprinsipper fra husdyravlen for å få en gjennomavlet jakthund. Finske hannhunder ble derfor importert eller lånt inn og parret med norske tisper, og resultatene kom. Flere og flere beagler ble stilt på jaktprøver og ble jaktpremiert. Den norske beaglerasen fikk et nødvendig løft.

 

Under jaktprøve sesongen 1977/78 ble 8 beagler startet på prøve og 4 av dem oppnådde premiering. Fra jaktprøvesesongene 2000 og fram til i dag har vi hatt et snitt på 110 jaktprøvestarter og 61 premieringer pr. sesong. Dette er en formidabel økning som viser den positive utviklingen beaglen i Norge har hatt.

Kilde

  • Beagles & Beagling
  • Beagles & Beagling by D.Appleton
  • The new beagle by J.M Musladin, A.Musladin & A.T. Lueke
  • Basset hounds & Beagles by C.E. Smith
  • Wilderness Patchwork by W.Randall
  • The beagle & the field trials by B.S. Turpin
  • The beagle in America & England by H.W. Prentice
  • This is the beagle by G.D. Whitney
  • All about the beagle H.Priestly
  • American Beagling by Black
  • The essential beagle
  • Beagle by C.C. Gustafsson
  • Beagle by Suomen Suosituimmat Koirarodut
  • Bogen om beagle by I.C. Christensen
  • Hare-Hunting and Harriers by H.A. Bryden
  • The beagle handbook by D.H. Appleton
  • Stambok Norge
  • Stambok Sverige
  • Info fra Finska Beagleklubben
  • Egne notater