kryptorkisme________________________________________________________________
Kryptorkisme er en tilstand der en eller begge testiklene ikke er normalt beliggende i pungen. Det blir feil å kalle det testikkelmangel, da hunden ikke mangler testikler. Ved tosidig kryptorkisme er begge testiklene plassert i bukhulen, eller de befinner seg i lyskekanalen. Av og til befinner den ene testikkelen seg normalt i pungen, mens den andre er tilbakeholdt. Ensidig kryptorkisme er mye vanligere enn tosidig. En tosidig kryptorkid hund er sterilt, mens ved ensidig kryptorkisme kan den ene normalt beliggende testikkelen produsere spermier. Hvor befruktningsdyktig hunden er varierer mye.
De aller fleste kryptorkide hunder har ingen plager, og fungerer utmerket som jakt- og familiehunder. men de blir ikke premiert på utstilling, og kan derfor ikke stilles på jaktprøver. (det stilles krav utstillingspremiering før en kan stille på jaktprøve) i sjeldne tilfeller kan hunden få kolikksymptomer på grunn av at testikkelen har vridd seg rundt sin egen akse eller er blitt inneklemt i lyskekanalen. Det er også en liten økning i forekomsten av svulster hos kryptorkide hannhunder. Skal det registreres valper etter en hannhund som ikke er utstillingspremiert, må det foreligge veterinærattest på at begge testiklene er normalt beliggende i pungen.
Nedstigningen av testiklene skjer hos hunder etter fødselen, og vil ofte kunne kjennes fra 4-5 ukers alder. testiklene vil være tilstedet hos flertallet av hannvalpene Ved åtte ukers alder. Hos enkelte vil testiklene kunne bevege seg litt opp og ned en tid. Når hunden er rundt 6 måneder vil man kunne si med større sikkerhet at testiklene ikke er kommet ned, men hos enkelte kan dette ta enda lenger tid. NKK`s Kjøpekontrakt har 18 måneder som en grense for å avgjøre om en hund er kryptorkid. Det er da vanlig at en del av kjøpesummen tilbakebetales dersom en hund ikke har fått ned begge testiklene på dette tidspunkt.
Kryptorkisme er kjent hos de fleste hunderaser, men forekommer hyppigere hos enkelte raser og på enkelte linjer. Dette forteller oss at det er en arvelig faktor med i bildet. Hos enkelte raser er hyppigheten så stor som 9,8 %. I Den arvegangen som er best underbygd er en enkel recessiv arvegang med kjønnsbundet manifestasjon (bare hannhunder blir kryptorkide, mens tisper er bærere uten å vise defekten). Foreldrene til en kryptorkid hannhund er derfor begge bærere. Om tispen har genet i heterozygot (enkel) eller homozygot (dobbel) dose kan man ikke vite. Det hevdes også at flere enn ett enkelt gen er involvert.
diskus prolaps______________________________________________________________
Diskus er en skiveformet, elastisk "støtpute" mellom to virvler som gir ryggen en vis fleksibilitet. Selve diskus består av et geleaktig stoff i midten med et ytre bindevevsaktig materiale.
En diskusprolaps er en ødeleggelse av diskusskiven, hvor enten det geleaktige stoffet eller den bindevevsaktige ytre delen trykker på ryggmargen. Diskusprolapser inndeles i fem forskjellige grupper:
Diskus kan enten "eksplodere" opp i ryggmargen, eller sive langsomt ut og ligge å irritere ryggmargen. Det er omfanget av skaden som har skjedd på ryggmargen som bestemmer plasseringen av prolapsen i en av overnevnte grupper. Beagle er blant rasene som er disponert for denne sykdommen
epilepsi og krampe anfall hos beagle______________________________________
Krampeanfall hos beagle kan skyldes mange ting. For lavt blodsukker, for lite kalk i blodet, ulike betennelses tilstander i kroppen, forgifting, dårlig hjerte og virustilstander er alle tilstander som fremkaller kramper. Når disse og andre mulige tilstander til krampene er utelukket kaller man den tilstanden hvor dyret får tilbakevendende krampeanfall for epilesi.
Hos noen raser, slik som beaglen har man mistanke om at utviklingen av epilepsi kan skyldes en arvelig disposisjon. Om dette stemmer eller ikke er fremdeles ikke klarlagt.
Kramper hos hund kan fremtone seg på ulike måter som plutselig smerte, kløe, ukontrollert vannlating, oppkast, bjeffing, manglende gjenkjennelse av eier, løpende i sirkler og aggresjon. Bevistløshet der beina holdes i krampeaktig stivhet eller i padlende bevegelser er det klassiske bildet av et krampeanfall.
En periode før anfallene, det kan være et par minutter til et par dager før, oppfører hunden seg merkelig. Den kan være mer stille enn normalt eller mer aktiv eller nervøs. Etter anfallet får det litt tid, igjen fra minutter til et par dager, hvor hunden virker lettere desorientert. Det kan hende at den ikke gjenkjenner kjente ting som eier eller omgivelsene, eller at den ikke kan kontrollere beina.
Epilepsi kan ikke kureres, men krampene kan dempes og lengden mellom anfallene kan forlenges ved hjelp av medisinsk behandling. I cirka to av tre tilfeller vil medisin hjelpe, men det varierer fra rase til rase.
øyesykdom hos beagle_____________________________________________________
Cherry eye- er en lidelse som skylder at tårekjertelen (Glandula membranae nictitantis), som produserer 30-57 % av tårene til øyet og ligger under blinkhinnen, kommer til syne i øyekroken. Det er uvisst hva som skyldes at dette skjer. Kjertelen er glatt, rosarød og dekker ofte noe av øyet. Oftest er det unge hunder som får dette på et øye, og mange får også problemer med et andre øyet etterhvert. Cherry eye behandles av veterinær, der de syr ned kjertelen bak blinkhinnen. Ubehandlet vil Cherry eye gi problemer med tåreproduksjonen og hornhinnene tørker ut. Det vil deretter oppstå en betennelse i hornhinnen, som er smertefullt for hunden, og kan føre til at hunden blir blind.
Enkelte hunder kan være plaget med lav tåreproduksjon, uten at det skyldes cherry eye. Dette vil vise seg som et seigt, farget sekret i hundens øyekrok. Dersom en oppdager dette bør en sjekke tåreproduksjonen på hunden.
Entropion / ektropion- Dette er en tilstand hvor det nedre øyelokket vender henholdsvis innover (entropion) eller utover (ektropion). I begge tilfeller vil hunden bli plaget og kan få gjentatte øyeinfeksjoner. Tilstanden kan være medfødt og arvelig. Entropion og ektropion kan korrigeres ved kirurgi.
Feilstilte øyehår- En del hunder som er irritert på øynene, har feilstilte øyehår. Øyehårene kan være så små at de ikke er synlige for det blotte øyet. Dette kan være små ekstra hår på øyelokksranden(Distichiasis), hår som vokser inn mot øyeeplet (Trichiasis) eller feilplasserte øyehår(Ectopic cilium). Særlig sistnevnte kan irritere hunden og lage sår på hornhinnen. behandling av denne type problem er at veterinær fjerner hårene, enten ved at de brennes eller skjæres bort. Hårene kan komme tilbake på andre steder langs øyelokksranden senere i livet, og det er derfor viktig at en følger med på hunden.
hale skader___________________________________________________________________
water tail/vannhale-
Dette er en tilstand med forbigående lammelse av halen som rapporteres av og til hos beagle og som i varierende grad kan begrense bruken av hunden på jakt. På norsk finnes tilsynelatende ingen annen betegnelse enn ”vannhale”, mens det i engelskspråklige artikler forekommer mange navn på dette fenomenet. (limp tail/cold water tail/limber tail/frozen tail/dead tail/broken wag)Tilstanden synes å være kjent i deler av hundesportmiljøet.
Halen henger enten rett ned og er tilsynelatende ubevegelig, eller halen holdes vannrett ca 5-10 cm fra halebasis for så å falle slapt ned. Hunden har noe nedsatt allmenntilstand og virker utilpass. Hunden kan vegre å sette seg. Ved halerota kan det framprovoseres en mild til moderat smertereaksjon, pelsen i området kan stritte og hudens overflatetemperatur er 2-3 grader lavere enn normalt. Det er sannsynligvis smerter som er årsaken til at hunden virker slapp og utilpass.
Det er ingen patologisk funn ved røntgenundersøkelse, men en blodprøve kan vise forøka verdier av et muskelenzym (creatin kinase). Dette tyder på en muskelskade der enzymet lekker ut fra muskelcellene.
Tilstanden rammer oftest unge, men voksne hunder. Hos engelsk setter er det rapportert om en gjennomsnittsalder for første opptreden på 2 år, men sykdommen kan debutere hos hunder ned til 6 måneders alder. ”Vannhaler” er rapportert hos mange jakthundraser: fuglehunder (pointer, engelsk setter, korthåra vorsteher, breton), hi/revehunder (”foxhounds”, beagle) og apporterende hunder (labrador retriever, golden retriever, flatcoated retriever). I en amerikansk studie er det særlig pointer og labrador retriever som blir trukket fram som hyppig plaget. Begge kjønn rammes.
Det er ikke kjent hvor stor andel av hundene som får ”vannhale” i løpet av livet (prevalens), og det er heller ikke kjent om noen raser er mer plaget enn andre.
Det er ikke kjent hva som utløser tilstanden, men basert på erfaringer fra hundeeiere vurderes følgende faktorer som predisponerende:
Det er ikke kjent om det er arv eller arvelig disposisjon med i bildet.
Patologisk diagnose er myopati. Halemusklene er omgitt av vev som er lite bevegelig (knokler og sener), halemusklene befinner seg i et ”lukka rom” uten muligheter til å ekspandere. Det er lansert en teori om at hunden gjennom svært aktive halebevegelser kan skade halen (f.eks slag mot greiner). Den naturlige reaksjonen på slik skade er væskeutsiving og hevelser. Halemusklene har som sagt ikke plass til å utvide seg. Det bygger seg derfor opp et økt trykk innenfor muskelhinna. Det økte trykket vil klemme igjen blodkar slik at både blodtilstrømming og venøs drenasje fra muskelen hindres. Det oppstår da mangel på oksygen i muskelvevet (ischemi), og muskelcellene vil gradvis brytes ned. Dette er smertefullt og setter samtidig muskelen ut av funksjon.
Den enkleste behandling er å holde hunden i ro til smerten har gitt seg. Dette vil hunden til en viss grad regulere sjøl. Enkelte eiere rapporterer om raskere bedring hvis det i den akutte fasen gis betennelsesdempende/smertestillende tabletter (NSAIDS).
Hundeeiere kan tro at hunden har et brudd ved halerota. Et brudd ved halerota vil opptre med lignende kliniske symptomer som ”vannhale”. Hundeeiere som ikke kjenner til ”vannhaler” eller er usikker på diagnosen, bør derfor oppsøke dyrlege for å få utelukka halebrudd eller andre tilstander.
De aller fleste hundene blir friske igjen uten behandling etter 2 til 14 dager. Haleføring og –bevegelser er da igjen normale. I et fåtall av tilfeller får ikke hunden igjen normal haleføring, men vil sannsynligvis likevel være smertefri. I en studie er det oppgitt at så mange som 16 % av hundene ikke friskner til.
En antar at ca en tredjedel av hundene som har hatt ”vannhale” en gang, vil få det igjen, noen oppgir at omtrent to tredjedeler får tilbakefall, mens andre mener at de aller fleste hundene vil oppleve en ny episode.
Ettersom de utløsende faktorene er ukjent, er det vanskelig å gi generelle råd om forebygging. Den enkelte hundeeier som opplever gjentatte episoder med hunden, vil antagelig etter hvert ha en oppfatning om hva som utløser ”vannhale” hos sin egen hund.
Det finnes bare et fåtall publikasjoner om dette emnet. Dette gjenspeiles naturligvis i at det er mye vedrørende denne lidelsen som er ukjent og at det kan være noe sprikende oppfatninger. Denne gjennomgangen av vannhaleproblematikken er basert på en publikasjon i et veterinært fagtidsskrift og på rapporter fra eiere og veterinærer gjengitt i fagblad, hundeblad og på internett sidene til hundeklubber. (Kilde: Hege Meldal)
Åndsverksloven § 1 lyder: «Den som skaper et åndsverk, har opphavsrett til verket.»
Copyright © Janne Sandbakken
All rights reserved.
