Tenk om......
Fra tid til annen har jeg tenkt at jeg skulle hatt en blogg hvor jeg kunne belyst ulike temaer som opptar meg, men så har realiteten meldt seg og jeg har innsett at jeg ikke har anledning til å følge opp en blogg med daglige innlegg. Så i stedenfor blogg, har jeg valgt å lage en side her hvor jeg får mulighet til skrive om ulike teamer som opptar meg- selvfølgelig hunderelatert.
Som sagt skriver jeg om temaer som opptar meg og jeg har ikke til hensikt å henge ut/sverte andre oppdrettere eller hunder- så om noen føler seg truffet så beklager jeg det. Jeg setter også pris på innspill på innleggene- kanskje ser du annerledes på temaet enn jeg og da har jeg muligheten til å lære ny ting.
Mvh Janne
It takes a beagle....
Av og til tar det en beagle for å sette ting i perspektiv- det har jeg erfart i dag. Som oppdrettere legger vi ned vår sjel og energi i valpekullene som blir født. Vi følger dem hvert sekund gjennom de ukene de er her, og vi prøver å legge til rette forholdene slik at livene deres skal bli mest mulig vellykket- både for dem og for de som blir en del av dem. Jeg føler meg priviligert som få ta del i den gleden som små beagle valper gir sine nye familier. Jeg følger dem ned til porten, hvisker i øret på valpen "du kan alltid komme hjem igjen" og ønsker den og dens nye familie alt godt- og så håper jeg at de sender meg noen oppdateringer og bilder fremover.
Men man har ikke kontroll på livet, og fra tid til annen skjer det uforutsette ting som gjør det vanskelig å fortsatt ha hund. De er født her og de er mitt ansvar, og derfor tar jeg dem alltid tilbake dersom det skulle bli behov for det.
Han var spesiell fra den første dagen- han var den førstefødte i det første kullet med AI (Kunstig befruktet med frossen sperm fra Australia) jeg har oppdrettet. Jeg var ikke forberedt på at han skulle bli født i sengen min, men han lå der så fin- nyvasket og nyfødt- på dyna mi da jeg våknet om morgenen. Og han snek seg inn og fikk en stor plass i hjertet hos både Egil og meg. Han ble værende her lengre enn de andre i kullet, og sammen ble det mange "første ganger". Jeg gråt den dagen jeg tok beslutningen om å omplassere han og i dagene etter, og selv om jeg fant den beste familien en hund kan ha- så gråt jeg da han logrende gikk ut porten og tok farvel.
I dag skulle Luka komme hjem igjen. Sykdom i familien gjorde det vanskelig for dem å ivareta Luka på den samme måten de har gjort, og derfor tok de den tunge, men fornuftige beslutningen om å sende ham hjem igjen. Jeg vet hvor hardt det er for dem, men jeg har stor respekt for mennesker som setter hundens behov foran sine egne. Og det gjorde Lukas familie. Men jeg har grudd meg til dagen i dag- av flere grunner. For å møte Luka igjen, men også for å møte en familie som må si farvel til et kjært familiemedlem.
Jeg var forberedt på tårer, men av og til tar det en beagle for å sette ting i perspektiv. Han satt så pent i buret sitt i bilen. Fikk luktet litt på hendene mine, og i løpet av et sekund kjente han meg igjen. Danset rundt meg og løp inn porten og rundt i hagen. Bak og hilste på hundene. Og de som vanligvis varsler når det kommer folk og andre hunder kjente tydeligvis Luka igjen også- de tok imot han med stor glede. I løpet av dagen har han lekt samme med de andre hundene og funnet seg godt tilrette i flokken av tisper og hannhunder.Han viste så stor glede over de små tingene at man ikke kunne unngå å tørke tårene og glede seg sammen med han. Luka er tilbake- som om han aldri hadde dratt her fra...