Tenk om......

Alt var bedre før....

Jeg satt og kikket gjennom noen gamle bøker med bilder og stamtavler av beagler fra Norge, Sverige og Finland. Hunder som har satt sine spor på dagens jakthunder, og som man finner igjen stamtavlene om man går flere ledd bakover. Det som slo meg da jeg kikket på disse bildene er hvor lite utvikling det har vært på eksteriøret hos jaktbeaglen.

Oppdrettere i Norden har vært dyktige med å få frem gode jakthunder, og det har vært stor utvikling i de jaktlige egenskapene . Søket er blitt betydelig bedre, og beagle ulingen er borte. Den hevder seg i prøvesammenheng, men eksteriøret er det samme som det var for 40-50 år siden. Så burde det ikke vært utvikling her også?

I 2008 dro jeg første gangen til verdens utstillingen med tre av min jaktbeagler- hunder som hadde gjort det særdeles bra på utstilling både i Norge og Sverige. Ambisjonene var store, men det ble et brått møte med virkeligheten. Skillnaden mellom jaktbeagle og showbeagle var enorm. Men der og da var jeg så naiv og blind at jeg trodde at jaktbeaglen var normen for rasen og følte bare tristhet over forskjellen.

Nivået på dagens beagler er elendig sammenlignet med verden for øvrig. Jeg våger å påstå at de fleste hunder som kan smykke seg med utstillingschampionat tittelen i Norge, aldri ville nådd opp i andre land. Noe er feil med systemet når det rasetypiske som farge og gemytt teller mer enn selve eksteriøret.

Det er ikke sånn at man kan skylde på utgangspunktet og si at det var dårlig. På tidlig femti tallet ble det importert hunder fra Gladys Claytons Barvae, Judith Irelands Annasline, Carroll Diaz Page Mill, Heather Priestleys Pinewood, Catherine Suttons Rossut og Douglas Appletons Appeline. Hunder fra disse kennelene har vært med å forme showbeagler verden rund og har dannet avlsgrunnlaget for flere store oppdrettere. Mens de her I Norden har dannet grunnlaget til den jaktbeaglen vi kjenner I dag.

Men hvorfor er det ingen utvikling på eksteriøret hos beaglen i Norden? Oppdrettere må ta en stor del av skylden. I liten eller ingen grad blir eksteriøret vektlagt i avlen i Norge. Enkelte tror avl er så enkelt som å blande saft, mens andre kamuflerer det med å fremstille det dårlige eksteriøret som noe positivt- lett og funkjsonelt eksteriør kalles det.  (Jeg har skrevet om dette tidligere) Gode jakthunder med dårlig eksteriør blir kombinert og gir avkom med de samme eller flere svakheter som foreldrene. Når de ikke opp på utstilling legges skylden på andre årsaker slik som showbeagler.

Jeg våger å påstå at flere også glemmer å kikke på sin egen hund med kritiske øyner- hvilke styrker og hvilke svakheter har den? Hva kunne vært bedre? Vist man ikke er klar over styrker og svakheter, hvordan skal man da kunne forbedre noe? Og det er ikke slik at alle hunder er av championkvalitet- det må en bare innse, men den kan ha andre kvaliteter som vektlegges mer. Gjennom flere tiår har utstillingsdommere over hele Norge blitt presentert for beagler med "dårlig" eksteriør, og lista for hvordan en beagle skal se ut er lagt deretter. Selv er jeg den lykkelige eier av en fantastisk jaktbeagle av typen "lett og funksjonelt" eksteriør. Eksteriørmessig fortjener hun ikke mer en "excellent" på en god dag, og jeg vet at om jeg stiller henne flere ganger så vil hun bli Utstillingschampion i Norge. Men så lenge jeg vet at kvaliteten på eksteriøret er for dårlig og at hun ikke er av championatkvalitet, så velger jeg bevist å ikke stille henne mer. For min del ville det ikke være riktig å si at hunden er "utstillingschampion" når jeg vet at andel svakheter er større enn fordeler.

Man kan si mye om showbeagle, men jeg håper den vil ha en positiv effekt på jaktbeaglen i lengden. Ved at flere showbeagler deltar på utstilling, heves nivået på beaglene. Hunder med dårligere eksteriør vil tape for hunder med bedre eksteriør, og dette vil tvinge oppdrettere til å vektlegge eksteriøret i større grad enn det gjøres nå.

Life is too short to hunt with ugly dogs....

Mvh Janne