Oppdretter du Pocket beagle?

Jevnlig får jeg henvendelser fra folk som ønsker å kjøpe en Pocket beagle og som lurer på om jeg oppdretter slike eller om jeg vet om andre oppdrettere som gjør det. Og selv om jeg sikkert kunne brukt tiden til andre og mer fornuftige ting- så besvarer jeg alltid disse henvendelsene fordi jeg synes det er viktig å opplyse folk om at pocket beagle ikke lengre eksisterer.

Pocket beagle har sin plass i beaglens historikk og er blitt grundig beskrevet både i måten de jaktet med dem på og som dronning Elisabeths kjæledyr, men den siste pocket beaglen- Mr Daglish sin tispe- døde i 1935. Men googler man "Pocket beagle", "Tea cup beagle" eller "Miniatyr beagle" vil man få utallige treff og med første øyekast ser det ut til at denne varianten lever i beste velgående. Så da burde det være en enkel sak å få tak i en "Pocket beagle" skulle man tro....

Beaglen som rase har sin opprinnelse i England og derfor er det den engelske kennel klubben og den engelske beagle klubben som har ansvaret for utarbeidelse av rasen standard. Kennel klubber underlagt FCI forplikter seg til å følge denne rasestandarden. I rasestandarden står det at beagle har en ønsket høyde på 33 til 40 cm. Så når hunder stilles på utstillinger rundt om i Europa er det rasestandarden dommerne tar utgangspunkt i når de bedømmer rasen. 

USA har sin egen kennel klub og de følger andre retningslinjer enn for eksempel Norsk Kennel Klub som er underlagt FCI. I USA har de derfor utarbeidet sin egen rasestandard på beagle og de har delt rasen inn i to varianter- 13 og 15 inch.(33,1 cm og 38,1 cm). I USA vil beaglen være av mindre størrelse enn den europeiske beaglen er. Hunder som er større enn 13 eller 15 inch selges som "pets" eller dersom de har et lovende eksteriør så selges til de til Europa som utstilling og avls hunder. 

Uavhengig av hvilken kennel klubb man har tilhørighet til så er man som oppdretter forpliktet til å følge kennel klubbens retningslinjer- og man skal avle frem hunder som ivaretar rasestandarden på best mulig måte. Derfor er det ingen seriøse oppdrettere som avler bevisst på egenskaper som faller utenfor rasestandarden. Det som står i rasestandarden er det som skiller rasen fra andre raser og det som gjør beagle til nettopp beagle.  

Verken FCI, Den Engelske Kennel Klubben eller den Amerikanske Kennel klubben anerkjenner "Pocket beagle" som en egen rase eller variant av rasen. Er det en renraset hund vil den bli ansett som en beagle og det er også dette som vil fremgå i stamtavlen. 

Jeg kan på en måte skjønen at det hadde vært fint om det fantes en miniatyr utgave av rasen. En komplett beagle som bare var litt mindre enn de vanlige beaglene. Og jeg antar at det er denne illusjonen som driver de fleste som søker etter "Pocket beagle". 

De som driver oppdrett av 13 inch beagler i USA kan fortelle inngående om vanskeligheten med å avle frem gode hunder når størrelsen går ned. Det er lagt mellom de gode hundene som har ivaretatt rasens særpreg og kan bevege seg skikkelig. Ofte går egenskaper tapt når de blir mindre. Det er heller ikke slik at det blir født kull der alle valpene er 13 inch- som med alt annet er det også variasjoner i størrelse på disse kullene. Avl er ikke enkelt og forfedrenes arv vil alltid spille inn. 

Marked og etterspørsel gir alltid rom for useriøse aktører og derfor er sjansen stor for at man ikke får det man tror man kjøper når man søker etter "Pocket beagle". Folk er villig til å betale mer for noe som er "eksklusivt og vanskelig å få tak i- og dermed går prisene opp og flere ser muligheten i "lett tjente penger". Og når avlen er både vanskelig og tidkrevene så tyr man gjerne til snarveier for å nå målet om å avle frem små hunder. 

Ikke sjelden blir andre raser blandet inn og valpene solgt som "ekte" pocket beagler. På bildet ses en såkalt "pocket beagle" som er tilsalgs i USA. Det forventes at den vil veie rundt 6,8 kg som voksen. En ting er størrelsen, men det er vel ingenting med denne valpen som minner om en beagle! For det første er den merle farget- en fargevariant man ikke finner hos beagle, men hos raser som dasch, collie, welsh corgie etc. I tillegg har valpen blå øyne, korte og høyt ansatte ører og en snipete snute.  Hadde man vist dette bildet til beagle oppdrettere verden rundt er det svært få- om noen- som hadde gjettet på at dette var en beagle.

Et annet eksempel er denne lille "Pocket beaglen" som er "Brindle" farget- helle ikke det en fargevariant som tilhører beaglerasen. Den finner man hos drever, bokser, welsh corgi og dachs. Heller ikke denne hunden ligner særlig på beagle- og det er ikke slik at jeg har sittet og funnet frem til bilder av de hundene som ligner minst på beagle. Dette er bilder som er hentet frem fra hjemmesider til oppdrettere av såkalt "pocket beagle" og som er til salgs nå. 

Vist er det en søt liten hund, men hvorfor betale ekstra for en hund som helt tydelig ikke er renraset bare fordi en ukjent person har kalt den "pocket beagle". Setter jeg mercedes logoen på en lada vil det fremdeles ikke være en mercedes. Så enkelt er det. 

Er målet å kjøpe seg en liten beagle pleier jeg å anbefale å se til USA der de har- som tidligere nevnt- to størrelse varianter og kontakte anerkjente oppdrettere. Hunden som er avbildet til høyre er en Amerikansk champion på 13 Inch. Det er ikke vanskelig å se at dette er en flott beagle som har beholdt rasens særpreg tiltross for at den er mindre i størrelse. Men man ser også at dette ikke er en miniatyr rase som man kan putte i en veske og bære rundt. 

 

Medaljens bakside....

For noen uker siden hadde jeg en henvendelse fra en som ønsket å kjøpe en leveringsklar beaglevalp. Det er ikke ofte jeg har leveringsklare valper som ledige, og forklarte han at de fleste valper- med unntak av de jeg holder igjen selv for se hvordan de utvikler seg- drar til familier som har stått på venteliste til valp en stund. Dette åpnet opp for flere spørsmål knyttet til rasens popularitet, hvor mange hunder jeg hadde- og etterhvert skjønte jeg hvor dette bar hen. "Det er vel gode penger å drive med oppdrett..." Og det første jeg tenkte var at om det er de "store" pengene som driver deg til å bli oppdretter så blir du ikke gammel i denne bransjen.

For tiden har jeg et valpekull som er det perfekte eksemplet på at livet som oppdretter er langt fra glamour og rikdom- og som har fått meg til å rive meg i håret av fortvilelse mange ganger. Det har til og med fått meg til å vurdere om jeg i det hele tatt orker å fortsette med dette fremover. Tispa er en frisk og trivelig hund som fungerer utmerket i både skogen, i utstillingsringen og som familiehund. Jeg hadde i god tid før løpetid inntraff planlagt og avtalt bruk av hannhund. Så når løpetid startet ble det tatt flere blodprøver (progesteron) som ble sendt med post over natt til Oslo for analyse for å vite nøyaktig tidspunkt for parring. Det ble nok en tur til veterinær for ormtablett og stempel i passet før turen gikk til Sverige- en kjøretur som tar 11-12 timer hver vei. Det ble en vellykket turen og vi dro hjem igjen for å telle ned på dager til valpene skulle ankomme. Underveis ble det tur til veterinær for ultralyd der vi så flere valper. På dag 54 tok vi røntgen og så bare to valper. Veterinæren mente at bilde kanskje ble tatt for tidlig da hun mente at det måtte være flere valper, så vi tok et nytt bilde på dag 60. Også dette bildet viste 2 valper. Fødselen nærmet seg, tispa gikk igang med med oppblokking og alt gikk etter planen frem til kl 20.30 på en fredags kveld. Da kom det masse mørkegrønn væske- som er tegn på at morkaken har løsnet og at man har begrenset med tid å få ut valpen på. Så da gikk turen til veterinær som prøvde på alle måter å få ut valpen uten hell, og det hele endte med keisersnitt og 2 levende valper.

Tispa tok morsrollen på strak arm og var en omsorgsfull mamma for sine små, men den ene valpen slet med å suge vakuum og en stund lurte jeg på om noe var galt med den. Så for å være sikker på at den fikk nok næring ble den tilleggsfort hver 4 time og lagt på puppen til mor hver 4 time- så hver andre time gjennom døgnet var jeg våken for å se til at valpen fikk i seg nok næring. Etterhvert fant valpen ut hvordan den skulle suge vakuum selv og jeg kunne gå tilbake til "normalen" igjen.

Lørdag uken etter hadde mor gravd opp teppet i valpekassen og den ene valpen hadde mest sannsynlig blitt liggende under teppet slik at mor hadde fått lagt seg på den ved et uhell. Da jeg fant den var det fortsatt liv i den, men den var ganske kald og hadde lite reflekser. Så vi jobbet med den for å få gang blodsirkulasjonen, gav den glukose, injeksjoner med intravenøs væske etc- og etterhvert fikk vi gang på den. Men den hadde fått innvendige skader- og følelsen man får når man ser det renner blod ut av munnen på en liten valp som var en frisk og aktiv liten fyr for noen timer siden kan bare ikke beskrives. Smerten og redslen som kommer til uttrykk gjennom små skrik blir sittende i ryggmargen i mange dager. Og lettelsen og sorgen man kjenner når valpen sovner inn.  Hvordan kan man "forklarer" eller beroliger tispa som leter etter valpen i dagevis og gir verbalt uttrykk for den sorgen også hun kjenner på. Det er da man stiller spørsmål om dette virkelig er verdt det! Jeg har gått noen runder med meg selv denne helgen og latt tårene renne i fortvilelse over det som har skjedd, men gradevis så husker man alle oppturene og gledene denne fantastiske rasen gir meg og man får pågangsmot til å fortsette. Men man vet at denne valpen alltid vil bli husket og at at minnen om det som skjedde vil følge en ved alle valpekull som blir født fremover- akkurat som minnene av de andre valpene som døde før, under eller etter fødsel gjør.

Jeg har beholdt to valper fra kullet til Panda- de er 12 uker gamle og veldig aktive krabater som krever litt oppmerksomhet. De vil gjerne være med der tingene skjer og protestene er ofte høylytte når ting ikke går som de ønsker. De var inne i peisestua da dette hente, og gjennom de 3-4 timene vi jobbet med valpen så var det som de forstod alvoret i det som skjedde. For de satt rolig ved grinden og så på oss hele tiden uten å lage en lyd. Og når tårene mine rant i fortvilelse etterpå var det to små valper som fanget dem opp og prøvde å trøste på ekte beagle vis med å overøse meg med beaglekisses.

De "store" pengene i oppdrettet har jeg aldri sett noe til- og hadde det vært det som var målet hadde jeg funnet meg noe annet å holde på med. Men det er få ting i livet som kan måle seg med den gleden små valper kan gi, følelsen av å begrave et tårevått ansikt ned i varm valpepels eller latteren de får frem med all sin kjærlighet og kreativitet. Det er da man kjenner på den virkelige "rikdommen" et oppdrett gir.

Kjøp deg en Puggle

Det blir lengre og lengre mellom hver gang jeg lar meg engasjere i en diskusjon på facebook, men forrige uke var det noen som la ut et ønske om en beagle som familiehund. Og det var ikke lenge før advarslene tikket inn med beskrivelser av hunder som ikke er lykkelige om de ikke får løpe fritt rundt, hunder som stikker avsted hele tiden etc. Men dette er kjente argumenter som går igjen i de fleste diskusjoner og som jeg ikke lar meg provosere av lengre. Det som imidlertid fikk engasjementet mitt til å stige var dette innlegget: "Beagelen trenger mye turer for å trives , men slipper du dn løs , må du regne m å vente mange timer før dn kommer inn igjen . . .Men har du hørt om puggle ? D er en blanding av beagle og mops som d nå blir satset seriøst på ved avl . Særlig i amerika . Men har nå kommet t Europa og Norge."

At kunnskapen om avl er så begrenset at man fraråder noen å kjøpe en renraset beagle fordi den vil stikke av, men anbefaler å kjøpe en blandingshund som består av 50% av den rasen man frarådet. Det attpåtil i kombinasjon med en rase som sliter med pustevansker, utstikkende øyner, infeksjoner i hudfolder etc. Det ser ut som noen tror avl er så enkelt at man tar en renraset beagle- som har sin opprinnelse som jakthund og som (ifølge enkelte) stikker av med et godt ord, er sta, skarpe i gemyttet, trenger masse aktivitet etc- og parrer den med en mops med sine egenskaper og helseutfordringer- så vil automatisk bare de positive egenskapene følge med i valpene som blir født. Hadde avl vært så enkelt at man kunne velge og vrake i de egenskaper man ønsket så hadde det vært født mye perfekte hunder rundt om i verden.

Huggormbitt

MÅLGRUPPE: HUNDEEIER
Mens vi var på den årlige turen til vakre Nord Norge med våre hunder, fikk jeg en telefon fra familien som tar vare på Bella (også kjent som Emmi) og gir henne muligheter til å utforske sine iboende jaktlige egenskaper. Far i huset hadde tatt med de to beaglene (Sessan og Bella) på tur til Bygland, og de hadde vært ute og jaget harepus på formiddagen. Etter endt jakt ble hundene satt i bur på hytta sånn at de kunne få litt hvilke mens far tok turen ut på litt rypejakt. Da han kom hjem noen timere senere hadde ansiktet til Bella (emmi) hovnet veldig opp og det var liten tvil om at hun hadde blitt huggormbitt. Spørsmålet nå var hvor veien gikk videre. De hadde forsøkt å få kontakt med veterinærer på vakt, men det var ingen i området. De som var tilgjengelig hadde ikke tilgang til motgift, så det ble anbefalt å ta turen til Kristiansand. Jeg følte meg veldig rådvill da jeg fikk telefonen og skulle gi råd og veiledning over telefon uten å ha sett hunden. Heldigvis har jeg verdens beste veterinær som stiller opp og kan rådføre meg sammen med. Hunden ble undersøkt av en veterinær og sirkulasjonen var godt. Normalt ville jeg uten tvil anbefalt å dra til nærmeste dyreklinikk som hadde motgift, men med utgangspunkt i hunden og dens reaksjon valgte vi å se det an til neste dag. Jeg fikk jevnlig meldinger med bilder og oppdateringer, og Bella kom seg fort. Allerede neste dag prøvde hun å stikke avsted under sin daglige luftetur. I dag er hun tilbake til sitt aktive jeg.

Men bare for sikkerhetsskyld anbefales det å oppsøke veterinær dersom man har mistanke om at hunden er bitt av huggorm. Der vil hunden må motgift, væskebehandling og smertestillende.

Endeløse diskusjoner

MÅLGRUPPE: OPPDRETTERE OG HUNDEIERE

Så var det på an igjen... disse endeløse diskusjonene på facebook om alt en må eller ikke må bruke beaglen til. "Ikke jakte med hunden- det er det verste jeg har hørt. Snakk om mishandling av hunden." Rådyrjakt- nei beaglen er en harehund den. Står det i rasestandarden". "Vi burde endre på rasestandarden. Kanskje få med litt om jaktegenskaper". Det er de samme folkene som år etter år drar i gang debatten- med de samme argumentene. Og jeg kan ikke annet enn å tenke at noen burde ha satt seg litt mer inn i beaglens bakgrunn og historikk- for mye av argumentene de kommer med klarer de fint å slå ihjel på egen hånd.

Det er jo klart av man må beholde den norske jaktbeaglen...Men en kan unders på hvem den norske beaglen er. For Beaglen er en engelsk rase- den har aldri hatt sitt opphave i Norge eller norden for den saks skyld og kommer aldri til å bli ansett som en norsk eller nordisk rase. Derfor er det England, og bare England som utarbeidet rasestandarden for beagle og som kan gjøre endring på den. Og det stemmer at beaglen har sin opprinnelse som jakthund, men da som packhund. En helt annen form for jakt enn det vi bruker den til her i Norden. Og skal man bevare dens opprinnelige jaktegenskaper så må det endringer i jakttradisjonene vi har her i Norge- for meg bekjent er det ingen som driver packjakt med sine beagler i Norden. For mens vi er opptatt av å forbedre søk og mål hos beaglen, er dette egenskaper som ikke ble vektlagt i England på packhundene. Det var direkte uønsket at en hund hadde godt søk- de hunder med for stort søk ble tatt ut av packene. Og målet på den enkelte hund var de heller ikke opptatt av- for det var kvaliteten på packet som helhet som telte.  

Beaglen er en harehund- for det står i rasestandarden... The Beagle, said to have been bred down from the larger Foxhound to hunt with men on foot, preferably after the hare. He is still used in packs, very often organised by institutions, including colleges and schools.(Engelsk rasestandard. Kilde: FCI.be.) Det at beaglen skal fortrinnsvis jage hare henger sammen med dens bakgrunn der en ble ansett som en fattigmanns hund. De hadde ikke råd til å jakte med hester og da var alternativet hare hvor man fulgte hunden til fots. I dag har vi valgmuligheter, og beaglen er en godkjent drivende hund for jakt på både hare, rådyr, rev og hjort her i Norge. Grunnen til at det neves bruksområdet for rasen er fordi de eksteriøre elementene tjener en funksjon. Så man er opptatt av lengde på nakke fordi man ønsker at det skal være lett for beaglen å bøye nakken ned for å følge et fotarbeid. Vinkler, lend, kryss, pels, poter etc spiller alle en rolle for en god jakthund.

Ser man på beaglens historikk så vet man at den engelske beagleklubben ble dannet i 1890 for å promotere beaglen til jakt og utstilling. I 1895 ble den første rasestandarden utarbeidet og hensikten var å lage retningslinjer sånn at oppdrettere lettere kunne ivareta rasens utseende og forbedre det. Siden den gangen har det vært flere revideringer av standarden og den siste kom i 2013.

Jeg tror vi har mye å lære av den Engelske beagleklubbens målsetting- som ble utarbeidet i 1899 og som er uendret den dag i dag-. Den viser at de allerede den gangen var bevisst på at rasen tjente flere hensikter og prøvde å inkludere alle i sitt arbeid fremfor å utelukke noen. Her tok de imot med åpne armer de som jaktet, avlet, stilte ut eller hadde beaglen som kjæledyr. De så verdien i den jobben disse gjorde for rasen.
 

It keeps wide open its doors and welcomes alike to the fold
the Master of Beagles who wishes to maintain or form his Pack on ancient lines;
the shooting man who keeps a few couples for driving out the rabbits, or putting up the pheasant;
the drag hunter who gets an afternoon's healthy exercise with the pleasure
of seeing hounds work and hearing hound music;
the exhibitor who finds pleasure in breeding for perfection,
so far as looks go, and performs most useful work by
making the beauty of the breed more generally known;
the lady who finds the Beagle the most intelligent and interesting of pets;
last, but certainly not the least, the old sportsman whose sporting days are over,
who has a keen remembrance of what has been and joins in,
whilst his recollections and experiences are of inestimable value to a younger generation.
All these are now united in the same effort."

 


Så neste gang du leser en av de endeløse debattene på facebook så tenk på at for over 100 år siden anså de beaglen som en ypperlig jakthund, utstillingshund, avlshund, selskapshund etc. Det var plass til alle den gangen og det bør det være i dag også.

Når forsikring kan være kjekt å ha...

 HUNDEIER
Det var en søndag for et par uker siden at jeg ble oppringt av en bekjent som har en av våre beagler boende hos seg. Hunden hadde værte ute på tur og kom inn igjen og det var tydelig at noe var galt med henne. Hun var slapp, og han lurte på om hun kunne ha blitt bitt av huggorm.

Han hadde kontaktet ulike dyreklinikker for å høre hva behandlingen eventuelt ville koste og var sjokkert over prisen. Jeg fortalte han at de fleste klinikker nå gir motgift mot huggormbitt og at prisen derfor har blitt betydeligere høyere enn det den var før. Jeg hadde tegnet en forsikring på hunden tidligere og tenkt at jeg skulle si den opp, men heldigvis hadde jeg ikke fått ordnet det. Så det hele ordnet seg greit, og hunden fikk den behandlingen den trengte.

Og da oppgjøret kom fra forsikringsselskapet, kan jeg ikke si annet en at noen ganger er det veldig kjekt med forsikring. 11900 kr er mye penger å ut med for noen timers besøk på en dyreklinikk en søndags formiddag.

Søker Forvert

MÅLGRUPPE: HUNDEEIERE
Våren 2013 ble det født et jaktbeagle kull på Striasbeagler der begge foreldrene hadde dokumentert sine jaktlige egenskaper grundig. Og selv om allle forutsetninger lå til rette for at dette skulle bli en vellykket kombinasjon, har vi i ettertid måtte innse at det ble et kull med varierte egenskaper. I dette kullet solgte vi en tispe til en familie som ønsket en jakthund. Hun fikk rikelig med tid på skogen, men ble aldri den store jakthunden da hun manglet jaktlyst og målbruk. De holdt oss jevnlig oppdatert om fremganger og utfordringer, men høsten 2014 forsvant motivasjonen og de innså at denne hunden ville få det bedre som familiehund enn jakthund. Vi tilbydde de en ny valp, men hadde på det tidspunktet ingen valpekull og heller ikke planer om valpekull før neste vår. Det ble lenge å vente på en valp.

Samme året hadde vi fått en beagletispe tilsendt fra Australia- hun kom fra showlinjer og det fantes ikke dokumenterte jaktlige egenskaper i hennes stamtavle. Var ingen ideell kandidat som jakthund, men vi tilbydde at de - dersom de ønsket det- kunne få prøve henne ut mens de ventet på valp. Jeg ønsket ikke å selge "Cleo"- men de måtte gjerne låne henne. Så "Cleo" flyttet til familien i slutten av oktober, og allerede ved juletider fikk vi tilbakemeldinger om at hun hadde begynt å jage hare. De var kjempefornøyd med hunden og ønsket ikke å levere henne ifra seg. Så vi inngikk en avtale om at "Cleo" ble boende hos dem, men at jeg kunne bruke henne til utstilling og som avlshund.

Samarbeidet mellom oss har fungert ypperlig- de har fått en hund som imøtekommer deres krav og jeg får mulighet til å avle på henne og ta henne med på utstillinger. Det har vært viktig for meg å  få til et godt samarbeid og legge til rette for at det skal fungere for begge parter. I og med at "Cleo" brukes som jakthund planlegger jeg ingen valpekull under jakten. Jeg legger valpekullene til våren, og informerer i god tid om når hunden skal parres sånn at de kan følge med på når hun får løpetid. Jeg ordner med nødvendige helsetester (MLS, IGS, NCCD etc) og andre tester (prog.tester etc) - og står for disse utgiftene. Jeg har også tegnet en forsikring på henne som vi betaler- på denne måten vet jeg at hun er ivaretatt dersom det skulle oppstå behov for å oppsøke veterinær. Familien ivaretar hennes daglige behov for aktivitet og sosial omgang, og hun fungerer som "deres" hund 90% av tiden. 
 
For min del har det vært viktig at jeg kan planlegge avlen utifra de ønsker jeg har uten at jeg trenger å diskutere dette med andre. Så dersom du ønsker å være forvert kan du ikke forvente at jeg tar deg med på rådgivning om hvilken hannhund som skal benyttes, om tispen skal parres eller ikke og hvor mange kull hun skal ha. Her er det flere faktorer som spiller inn og derfor er det vanskelig å si noe bestemt om dette på forhånd. Men jeg er opptatt av at dette samarbeidet skal fungere godt, og derfor vil fremtidige forverter bli holdt løpende orientert.

Jeg krever ingenting annet fra deg enn at du må være ansvaret bevist og ta godt vare på hunden. Om du ønsker å ha den som ren familiehund, turkamerat, til blodspor, jakt etc blir helt opp til deg. Jeg vil være tilgjengelig for råd og veiledning, og stiller velvillig opp om du trenger pass av hunden i ferier etc.

Grunnen til at jeg skrive om forvert og hva det innebærer er at vi vurderer å plasse et par unghunder i forvert hjem dersom jeg finner de rette hjemmene. Og da er det viktig at man vet hva man begir seg inn på og hva som forventes.

Det vanskelige valget..

MÅLGRUPPE:OPPDRETTER
 

Forleden dag chattet jeg med en annen oppdretter av beagle, og vi diskuterte en problemstilling vedrørende etiske valg man som oppdretter gjør i avlen. Og det ble spurt om hva jeg ville gjort om jeg var i vedkommendes sko. Jeg svarte som sant var at det viste jeg ærlig talt ikke. Men jeg ble liggende å gruble over problemstillingen og hva som ville være det riktige valget. Og det var mange faktorer å ta hensyn til.

Kort oppsummert er problemstillingen følgende: "En oppdretter anskaffet seg beagle for flere år siden. Det ble en høyt elsket familiehund som viste sine kvaliteter på utstilling og prøver og hadde god helse. Hun ble benyttet i avl og gav et avkom med SRM (Beagle Pain Syndrome- du kan lese mer om det HER ) Den gang var det lite fokus og informasjon om SRM- spesielt her i Norge. Så oppdretter beholdt tispen i avl. Hun fikk flere kull, og oppdretter beholdt en tispevalp fra det siste kullet. Denne valpen ble også fremvist på utstillinger og prøver, og når tiden var inne ble det avlet på henne. I første kull er ingen blitt syke med SRM, mens det i andre kullet ble født 2 valper med SRM. Oppdretter velger å ta tispen ut av videre avl. Men hun har et stort ønske om å beholde en valp fra sin tispelinje, og får muligheten til å avle på en valp fra det første kullet til den siste tispen. Så er det det vanskelige valget som gjenstår- hva gjør man i en slik situasjon?

Jeg har full forståelse av ønsket om å beholde en blodslinje man har hatt i flere år, og jeg ville nok vektlagt dette selv også. Men for at jeg skulle prioritere sentimentale årsaker fremfor helseaspektet så måtte kvalitetene til både stammor og avkom være over snittet for rasen. Men det er ikke noe enkelt valg for det ligger så mye sentimentale grunner til å fortsette å avle på de samme hundene. Derfor er det viktig at man prøver så langt som mulig å være kritisk til de egenskapene hundene man avler på har, og se om det kan være andre blodslinjer som kan bidra med det samme eller mer hos andre oppdrettere. 

Som oppdretter har man en forpliktelse ovenfor seg selv og rasen, men også i forhold til retningslinjer utarbeidet av FCI og NKK. Så lenge man vet om sykdommer og helseproblemer i blodslinjene skal man forsøke så langt det er mulig å unngå dette. Med SRM vet man dessverre ikke arvgangen, men i nevnt tilfelle har det gitt beagler med SRM i flere generasjoner.  Så skulle det dukke opp et tredje valpekull med SRM så har man ingen man kan skylde på enn seg selv. Og en må risikere etterspill fra NKK på de valg man bevisst har tatt.

Det er fort at hovedfokuset blir på det man ønsker å beholde selv. Men de færreste har mulighet eller ønske om å beholde hele valpekullet selv. Så da er det ikke bare seg selv det går utover, men også andre. Jeg er opptatt av at ansvaret mitt ligger hos rasen, og jeg hadde ikke orket påkjenningen det er å vite at man bevisst har tatt sjanser som kan medføre sykdom og lidelser hos avkommene. At søte små beaglevalper skal ligge å vri seg i smerte og kanskje må avlives for at jeg ville gamble med helseaspektet hos rasen.

Det er heller ikke rettferdig ovenfor de som skal anskaffe seg beagle valp. En ting er å være åpen og ærlig ovenfor dem- men er de forberedt på de fakta som kan oppstå. Der småbarn gråter øynene sine fulle av tårer for den lille valpen de elsker så høyt og som har det så vondt at den kanskje må avlives eller dør. I avl er det ingen garanti om noen ting som helst, men man vektlegger helse og prøver så langt som det er mulig å dna teste hunder og gjøre sunde valg slik at man oppdretter friske hunder. 

Og hva med hannhunden- den er selvsagt informert om problematikken, men hva om det blir født avkom med SRM?  Da vil den være utelukket fra videre avl- for hvem er villig til å bruke en hannhund som har gitt avkom med SRM?

Jeg som i utgangspunktet ikke viste hvor jeg stod i denne saken- utover at jeg hadde full forståelse for at man ønsker å beholde en stamlinje- fant flere argumenter mot enn for i denne saken når jeg fikk tenkt litt på den. Jeg ønsker en frisk beagle, og jeg ser på det som mitt ansvar som oppdretter å bidra til at den også i fremtiden blir regnet som en frisk rase. Jeg fordømmer ikke de valg andre oppdrettere gjør- jeg er av den oppfatningen at hver og en må gjøre sine egne valg og stå for dem. Vi har ulike mål som driver oss og det må vi respektere. Jeg har respekt for oppdrettere som spiller med åpne kort, og missunner ikke denne oppdretteren det valget vedkommende må ta og håper det ordner seg.
 

For egen del synes jeg det er nyttig å reflektere over slike problemstillinger som jeg håper jeg slipper å  ta stilling til, men finner det likevel lærerikt med slike caser. Livet er ikke svart og hvitt- og noen ganger må man ta de vanskelige valgene...

Trenger vi avlsråd?

MÅLGRUPPE: OPPDRETTERE

Jeg synest det er interessant å lese om avl og genetikk- man lærer noe nytt hele tiden og det får en til å reflektere over ting man kanske tar for gitt. Denne artikkelen jeg gjengir er hentet fra hjemmesiden http://www.cascilius.com og jeg tror det kan være nyttig for oppdrettere å lese den. Dette er ikke ment som et sleivspark til de som sitter med verv i avlsrådet- det skal sies at jeg selv har sittet i Avlsrådet for beagle og i tillegg fungert som sekretær for avlsrådet gjennom flere år- så jeg har stor respekt for den oppgaven de har påtatt seg.

TRENGER VI AVLSRÅD?

Denne artikkelen er skrevet av tidligere generalsekretær i NKK, Olaf A. Roig, en av Norges fremste kynologer og verdenskjent hundedommer. Artikkelen er sakset fra Nordisk Hundeårbok 1978 med tillatelse av forfatteren. Begrepet avlsråd har alltid vært et ømtålelig emne i hundeverdenen, og vi tror Roigs artikkel kan bidra til å skape en debatt om det finnes noe alternativ til den nåværende ordning.

Praktisk talt alle bestemmelser som regulerer dagens hundeavl er håpløst foreldet. De hviler alle på et grunnlag som var aktuelt for hundre år siden da den organiserte hundeinteresse så dagens lys, og som for lengst har overlevet seg selv og er blitt direkte skadelig.
 
I hundehobbyens barndom ble ”foredling” av hunderasene innført som et mål for avlsarbeidet. Selv om formuleringen aldri har vært særlig presis, kunne den, for hundre år siden, sies å ha et slags meningsinnhold. Den gang var rasene meget uensartet m.h.t. alle de egenskaper som man ønsket å få stabilisert. På den tiden var det berettiget å få rasene arvemessig homogene, og dette var det vel man la i begrepet ”foredling av hunderasene”.
 
I dag er situasjonen den stikk motsatte. Innen alle raser er innavlsgraden betenkelig høy og variasjonen i arveanlegg alt for liten. Men fortsatt er ”foredling av hunderasene” et overordnet avlsmål, ja selv i kennelklubbens formålsparagraf. I dag kan antageligvis ingen forklare hvordan hunderasene skal kunne ”foredles” ytterligere uten å omkomme av det.  Jeg tviler på at selv de som påtar seg tillitsverv for å arbeide for formålsparagrafen, har noen klar oppfatning av hva ”foredling av hunderasene” betyr i dagens situasjon. Synderlige kunnskaper om husdyravl og kjennskap til de enkelte hunderasers avlsmessige status, er ikke nødvendige for å forstå at de fleste er i den grad ”foredlet” at det er et under at de fortsatt eksisterer.
 
Et av den organiserte hundeinteresses underligste påhitt er begrepet ”avlsråd”. Arbeidsinstruks, hvor slikt finnes, varierer fra spesialklubb til spesialklubb, men generelt kan det sies at avlsrådet, som forutsettes å bestå av eksperter på hundeavl, skal hjelpe mindre kyndige tispeeiere til å produsere stadig bedre hunder. Selvfølgelig finnes det avlsrådsmedlemmer som forstår at dette er umulig med det seleksjonssystem man i dag har i hundeavlen, men disse er fåtallige, og flertallet avlsrådsmedlemmer gjør det neppe. I så fall ville det ikke være mulig å få valgt fulltallige avlsråd. Vanlige hundeeiere oppfatter det imidlertid som avlsrådets oppgave å få produsert stadig bedre hunder, og kontakter dem ut fra denne forutsetning.
 
Stort sett tar avlsrådene sin virksomhet, og ikke minst seg selv, meget alvorlig.  Ytterst samvittighetsfullt gransker de anetavler, premieringer og kritikker fra utstillinger og prøver langt bakover i generasjonsrekken – basert på mystiske begreper som ”blodslinjer” og lignende regner de ut hvordan resultatet av en parring vil bli, og glemmer - eller vet ikke, at de overhodet ikke har noe å bygge på.
 
Hvis man parrer to pointere, vil valpene bli pointere. Det behøver man ikke ha noe avlsråd for å finne ut. Men nesten alle de egenskaper man i dag tilstreber i hundeavlen er kombinasjoner av arv og miljø. Arveanleggene opptrer i par, ett anlegg fra hver av foreldrene. De fleste anlegg hviler på flere samvirkende anleggspar, hvorav mange ikke kommer tilsyne hos foreldrene.  Ethvert nytt individ (selv valper i samme kull) i en generasjonsrekke, er altså en egen genotype, slik at man – selv for de egenskapers vedkommende som ikke påvirkes av miljøet – får bare ca. halvparten av de ønskede opplysninger ved å undersøke foreldrene. Resten fremkommer ved de omkombinasjoner av de arveanlegg som overføres fra foreldrene til avkommet.  Da de fleste egenskaper også er resultater av miljøpåvirkning, er de informasjoner man får, ved å undersøke foreldrene, langt mindre enn det man kan forutsi om valpene. Går man bakenfor anetavlens foreldregenerasjon, synker informasjonen lavineartet. Dette er så elementært at alle som påtar seg å fungere som avlsrådsmedlemmer, burde vite det. De må også vite at i hundeavlen har man ikke det eneste brukbare vurderingsgrunnlag som finnes, nemlig avkomstbedømmelse. Til dette bruk er utstillingenes avlsklasser verdiløse fordi de dyr som deltar, er plukket ut av avlshundens eier og derfor ikke er representative; de mislykkede avlsresultater får man aldri se. Enkelte spesialklubber arrangerer noe de kaller ”avlskåringer” – også de helt verdiløse.  Oftest er de bare noe utvidede utstillingsbedømmelser – undertiden oppspedd med litt anetavlemagi. Ennå finnes det mange som tror at et dyrs avlsverdi kan sees utenpå det.
 
Den nytte avlsrådene kan gjøre, begrenser seg til to områder. I dagens situasjon med betenkelig høy innavlsgrad innen alle raser, skulle avlsrådene kunne bidra til ikke å innsnevre avlsgrunnlaget ytterligere, men søke å spre avlen på flest mulig individer. Derved ville de virkelige oppdrettere kunne få størst mulig utvalg å øse av. Men dette ønsker ikke avlsrådenes klienter! Det de vil ha hjelp til, er å produsere best mulige hunder til høyest mulig pris.  De er ikke interessert i noen økning av anleggsspredningen, - ofte er ikke avlsrådene interessert i det heller.  Det som gjenstår av løselige oppgaver for avlsrådene, er å fraråde brukt i avlen hunder med arvelige sykdommer og defekter. Men også dette begrenser seg vesentlig. Det som er undersøkt på området er meget begrenset, og offentliggjorte undersøkelser viser ofte avvikelser i forskernes oppfatning m.h.t. arvbarhet og arvegang.
 
Så lenge avlsrådene holder seg til det de opprinnelig var tenkt å skulle gjøre: Å gi råd til dem som ber om det og som fritt kan velge om de vil følge rådet eller ikke, er de vel mer pussige enn skadelige.
 
Verre blir det når penger kommer inn i bildet, og enda verre når avlsrådene oppkaster seg til avlsdiktatorer. Enkelte spesialklubber tar betaling for avlsrådets veiledning. Hva mon forbrukerombudsmannen ville si til krav om honorar for oftest verdiløse tjenester.
 
Men enda verre: Det finnes spesialklubber som prøver å utelukke oppdrettere – ofte dyktige sådanne – fra markedet ved bare å henvise kjøpere til dem som har parret etter avlsrådets anbefaling. Dette vitner om en tro på egen ufeilbarlighet som man skulle tro døde ut med eneveldets dager da statssjefene var konger av Guds nåde og Gud ga forstand til dem han ga et embede.
 
For ikke å bli misforstått, understreker jeg at avlsrådsmedlemmene ikke tjener et øre på sin virksomhet. De bruker sin fritid – ofte meget av den på studier av anetavler og andre funderinger. De kan altså ikke bebreides økonomisk utekkelighet for egen vinnings skyld – snarere må de tilgis fordi de ikke vet hva de gjør.
(Kilde: http://www.cascilius.com )

Beagle- jakthunden som stadig stikker av....

MÅLGRUPPE: HUNDEIERE
Et tema som går igjen i henvendelsene vi mottar er spørsmål om beaglens jaktinstinkter, og jeg har skrevet litt om dette på hjemmesiden tidligere. Men tenkte å belyse det nærmere da det finnes en del informasjon på ulike nettsteder av varierende grad.

"Tenk deg at du og din familie skulle ta dere en søndag formiddagstur, dere slipper hunden løs for at den skall kunne løpe og mosjonere, men til deres fortvilelse finner fersk harefot eller i verste fall en revefot.
Da er det ikke sikkert at Beaglen deres kommer tilbake før langt utpå kveldingen, eller i verste fall langt utpå neste dag."
Ikke rart man blir skeptisk til å anskaffe seg beagle når man leser slike beskrivelser, men stemmer det? Skal man danne seg et bilde av rasen og dens jaktegenskaper bør man først se på dens bakgrunn og forhistorie.

Bakgrunn
Beaglen har sin opprinnelse fra England- der den er brukt som harehund.Jaktformen i England kalles Beagling, og kan best beskrives som jakt på hare til fots med et pack med beagler. Det vil si at man slipper hundene i store slipp med et 20 talls hunder om gangen, mens jegerne følger jakten til fots. Den har enkelte likheter med revejakt ved at hundene jakter hovedsakelig etter duft fremfor syn, men det brukes ikke hester under jakten.

Det er vanlig at det er 25-30 hunder i kennelen som brukes på packjakt to dager i uken. Hundene telles i par (to av gangen) da det er raskere å telle to om gangen. Særlig hensiktsmessig er dette når en skal se at alle hundene er tilstede under jakt. Derfor blir packene betegnet med tall- et pack på 71/2 couple vil si 15 hunder. Og man tok alltid med en ekstra hund (som teller som 1/2) i pakket fordi man trodde det bringte lykke for jakten. Hunder blir først introdusert for jakt i pack når den er 18 måneder gammel, og blir brukt til jakt i cirka 8 sesonger etter det.
 
Selve jakten følger et bestemt mønster og er nesten et ritual. På vei ut i terrenget følger hundene lederen- The Master- og det er ganske imponerende at et 20 talls hunder følger lederen uten å være kopplet (i bånd). Det viser noen av de gode egenskapene hos beaglen- den er lett mottakelig for dressur. Under selve jakten skal hundene søke ut i umiddelbar nærhet av "The master", og når haren er på beina skal packet følge haren mens de loser. Man var opptatt av at hundene jobber sammen og individualister som stikker seg ut ble fjernet fra packet. Det er "Huntsman" som trener hundene og gir dem den daglige mosjonen. Til å hjelpe seg har han to "Whippers-in". Disse går på hver sin side av packet under jakten. Det er anledning for andre å delta under jakten- disse er ofte medlemmer av "hunt'en" og betaler en årlig avgift som blant annet dekker driften av kennelen.

Bakgrunn i Norge

I Norge har man ingen historikk på packjakt med hunder, og beaglene som ble importert til hit har måttet tilpasse seg gradevis vår form for jakt som ensom drivende hund. Sammenlignet med andre jakthunder har beaglen fått seg et rykte som en rase det kunne være bedre søk i- det vil si evne til å søke ut i fra eier og lete opp vilt. Dette henger igjen fra dens bakgrunn som packhund der det var ønskelig at den søkte ut i nærheten av huntsmannen og holdt seg sammen med flokken. Også på jaktprøver ser man at dette går igjen i bedømmelsen av momentet "samarbeid/kontakt" der beaglen- sammenlignet med andre jakthundraser- kunne vært mer selvstendig.(se bilde). 

Beaglen er en populær rase i Norge, og det blir registrert cirka 300 valper hvert år. Ser man på jaktprøver så har det vært cirka 200 starter hvert år fordelt på 70-80 beagler- og det er ofte de samme hundene som går igjen på prøvene.

Norske oppdrettere av beagler brukt til jakt vektlegger å avle målrettet på jaktegenskaper for å forbedre disse, og bruker utelukkende hunder som er premiert på jaktprøver. Derfor er de også opptatt av valpekjøpere skal benytte hundene til jakt, og gjerne stille dem på jaktprøve for å se om de har lykkes i avlen. Og for å unngå at valper ble solgt som rene familiehunder ble det en trend i oppdrettermiljøet å fremstille rasen som ekstremt aktiv og jaktgal.

Men hadde beaglen vært slik ryktet tilsier, så burde det være langt flere annonser og forum viet til å finne beagler som er på avveie. Den ville vært en aktraktiv jakthund for de fleste som jakter, og man ville sett flere beagler på jaktprøver. Antall registrerte beagler burde vært betraktelig høyere om så mange skulle miste sine hunder på en søndagstur gjennom året. Og det ville vært vanskelig å få forsikret hundene.

Det oppdrettere glemmer å fortelle er hvilken tålmodighetsprøve det er å trene inn en jakthund. Alle timene man sitter i skogen og venter på at valpen skal søke ut ifra deg mens den er mest opptatt av å tygge på pinner. Man må lære den å stole på at du er der når den kommer tilbake. Rådet man får når man spør hvordan man trener inn en jakthund er å ta med en god bok eller tre, og smør deg med tålmodighet. Og dette gjelder alle jakthunder- ikke bare beagle.

Beagle i Verden for øvrig
Her i Skandinavia blir beaglen brukt som ensom drivende jakthund, mens en glemmer at man finner beagle i all verdens hjørner og at der er den en yndet familiehund som ikke blir brukt til jakt. Oppdrettere tar hensyn til at beagle har sin opprinnelse som jakthund og at disse egenskapene ligger i hunden, men man er mer fokusert på å avle videre på de egenskapene som gjorde at rasen ble benyttet som packhund. Nemlig at den trives i selskap med to og firbeinte, og at den er mottakelig for dressur. Man trenger ikke reise lengre enn til Danmark for å se at beaglen fungerer utmerket som familiehund uten å bli benyttet til jakt.

Nå var ikke hensikten med innlegget å fremstille beaglen som en dårlig jakthund, men heller å fremheve fakta om hvordan det er å leve med en hund med jaktbakgrunn og skape et realistisk bilde av beaglen i Norge.

Forskere anslår at for en hunds prestasjon så har avlen 20% betydning, mens miljø har 80 % innvirkning. Dette tror jeg det ligger mye sannhet i, og det stemmer godt med de erfaringer jeg har gjort med de beaglene jeg har importert fra Polen, Russland og Australia. Ser man på stamtavlen til disse hundene så finner man ingen slektninger som er blitt brukt til jakt, men alle har utelukkende blitt brukt som utstillingshunder og vært familiehunder. Selv har de fått muligheten til å bli preget på jakt, og det er blitt gode jakthunder av dem der hoveddelen er blitt jaktpremiert/Jaktchampion. Deres foreldre og søsken lever fullgode live rundt om i verden som familiehunder og utstillingshunder, og de fungerer utmerket uten å bli brukt til jakt. Så jaktegenskapene ligger der, men man må prege dem for å få dem frem. Utenom jakta går jeg turer med beaglene der de får løpe fritt omkring- jeg bruker selvsagt sunn fornuft og følger med på hundene, men det virker som de skjønner forskjellen på tur og jakt.

Som oppdretter ville det være ugunstig å føre valpekjøpere bak lyset og fremstille beaglen som en utmerket familiehund om den ikke var det. Jeg har mer fornuftige ting å bruke tiden min på enn å daglig skulle veilede valpekjøpere i hvor de bør lete etter hundene. Jeg involverer meg også mye i de valpekullene som blir født, og er opptatt av at de kommer til gode og permanente hjem der de vil trives. Og når hver valp drar med sine nye eiere er det med et vist vemod jeg sier på gjensyn mens jeg vet at de får de godt. Jeg hadde ikke klart oppgaven som oppdrettere dersom jeg viste at hver valp som gikk ut porten her ville forsvinne fra eier under en søndagstur om kort stund....

 

Beagle på Finn.no

MÅLGRUPPE; HUNDEEIERE

Når man leter etter beaglevalper er et av de mest vanlige stedene å søke etter hund på Finn.no. Og de aller fleste som annonser beagle- voksne, unghunder eller valper- er seriøse oppdrettere. Men fra tid til annen dukker det dessverre opp annonser der man selger beagle valper uten stamtavle- gjerne til en litt lavere pris enn markedspris. Hensikten med innlegget er ikke å henge ut enkelte "oppdrettere" , men gi iinformasjon til de som skal anskaffe seg beagle valp. Jeg har sagt det tidligere og sier det gjerne igjen: Det viktigste for meg er at  de som skal skaffe seg beagle blir fornøyd med den rasen de har valgt.

I annonsen står det at hunden kan bli registrert om jeg melder meg inn i Norsk Kennel Klubb (NKK) og betaler et gebyr.
 

  • I henhold til reglementet til NKK er det bare oppdretter som kan registrere valpekull og få stamtavle på dem. Valpekjøpere kan ikke få stamtavle på kull født i Norge- det er det bare oppdretter som kan.
  • Det er obligatorisk å registrere hele valpekullet, og hele kullet skal registreres samtidig.
  • Medlemskap i Norsk Kennel Klub (NKK) koster cirka 548 kr- grunnkontingenten til NKK er 190 kr og i tillegg må man være medlem av en medlemsklubb (Harehundklubb, raseklubb etc). Om du er medlem eller ikke spiller ingen rolle i forhold til om hunden har stamtavle eller ikke.
  • Oppdretter skal registrere valpene før de er 3 månder gamle og det er gratis å omregistrere dem til nye eiere frem til de er 6 måneder. Når valpene er fylt 6 måneder koster omregistreringen 50% mer og i tillegg kommer eiersifte avgiften. Prisen på registrering avhenger av om oppdretter er medlem av NKK eller ikke og hvor gamle valpene er.
      Registrering på internett:
Ikke-medlem: kr 900,- pr. valp
Ikke-medlem: kr 1350,- pr. valp eldre enn 3 mnd.
Medlem: kr 450,- pr. valp
Medlem: kr 675,- pr. valp eldre enn 3 mnd.
Manuell registrering:
Ikke-medlem: kr 1150,- pr. valp
Ikke-medlem: kr 1725,- pr. valp eldre enn 3 mnd.
Medlem: kr 575,- pr. valp
Medlem: kr 862,50 pr. valp eldre enn 3 mnd.
 
Er stamtavle viktig?
  • For å kunne delta på utstillinger, jaktprøver etc kreves det at hunden har stamtavle og er registrert i Norsk Kennel Klubb.
  • Man får ikke registrert valpekull i NKK dersom ikke foreldrene har stamtavle.
  • Hunder som ikke har stamtavle blir ansett for å være likestilt med blandingshunder. I stamtavlen kan man finne informasjon om forfedre og dermed vite om opphavet til din hund.
Har valpenes alder noe å si?
  • Normalt har alder ingenting å si- men om oppdretter sitter igjen med for eksempel et helt kull når de er 6 månder eller eldre så sier det seg selv at det er vanskelig å følge hver enkelt valp opp. De skal lære nye ting, bli dressert, gjort husrene, sosialisert etc og det krever enormt mye av oppdretter å klare å følge opp hver enkelt valp. Det er en grunn til at man leverer valper ved 8 til 12 ukers alder.
Oppdretter sier at valpene har chip, helseattest og har fått rabiesvaksinering og ormekurbehandling
  • I henhold til NKK kan ikke valper leveres til nye eiere før de er 8 uker gamle. Og det er vanlig at valpene er registrert i NKK, har id merking, vaksine, helseattest og er blitt fulgt opp med ormekur behandling. I Norge vaksineres valper mot parvo, smittsom leverbetennelse, valpesyke og kennelhoste. Rabis vaksine ligger ikke i grunnpakken da den først kan gis til valper som er minimum 12 uker gamle.
Oppdretter sier alle 5 valpene er født i for eks Polen- da er det vel greit?
  • Om hunden er født i Polen eller lignende kan man få en stamtavle i Norge dersom hunden er registert i sitt fødeland. Man må betale en avgift til NKK:
Omregistrering av utenlandsk hund:
Ikke-medlem: kr 1600,-
Medlem: kr 800,-
  • MEN EU har utarbeidet strenge regler for import av hund og disse reglene må Norge følge. Skal man importere hund fra utlandet skilles det på privat og kommersiell import. Når man importerer privat skriver man under på et helse dokument der hensikten med importen ikke er videresalg av hunden/valpene.
  • Hunder som tas inn til Norge må oppfylle krav for import- slik som rabis vaksine, EU pass, vaksine, ormekur, id merking og helseattest.
  • Man kan bare importere maksimalt 5 hunder av gangen og disse må fortolles ved grensekontrollen. I tillegg skal mattilsynet varsles og de sjekker at papirer er i orden før hunden/valpene kommer inn i Norge.
  • Så er man i tvil om alt er i orden så be om å få se attesten fra Mattilsynet og Tollvesenet- man får orginal papirene med seg når man krysser grensen. Og i tillegg be om å få se helseattesten/EU passet som skal følge hunden.
Seriøse oppdrettere av beagle i utlandet sender ikke hele kull for videresalg til utlandet- de er i likhet med norske oppdrettere opptatt av at hundene kommer til gode hjem og ønsker å ha direkte kontakt med sine valpekjøpere. Skal man kjøpe hund fra utlandet kan man like enkelt ta direkte kontakt med oppdrettere og hente valpen hjem selv så vet man at alt er i orden. Og i tillegg vet man at en ikke støtter opp om valpefabrikker som utelukkende avler for salg.

Etablere lederskap

Et av de beste rådet jeg kan gi mine valpekjøpere er å etablere lederskap ovenfor det nye familiemedlemmet. Gjennom årene har jeg erfart at det er noen som tror at lederskap er en rolle man får og ikke noe en må gjøre seg fortjent til. Og når eventuelle problemer oppstår så ser man i retning av hunden og ikke på sin egen rolle.

Det er gjennom de små tingene i hverdagen man enklest etablerer lederskap. Som at man lærer hunden at den må vente på maten. Det gjøres enkelt med at man ta med seg matskålen og holder en hånd foran hunden slik at den ikke når maten mens man sier kommandoen man ønsker å bruke. Her  bruker vi kommandoen "vent". Når hunden roer seg så sier man "Ja" og lar hunden spise i fred. Med foring av valper 2-4 ganger pr dag så sier det seg selv at denne kommandoen lærer den fort. Den samme metoden bruker vi på ut og inn av hundebur, dører, hundegård etc.

Når jeg skal på tur med hundene ønsker jeg at de er med meg og ikke omvendt. Jeg orker ikke henge i "strikken" etter en eller flere pesende hunder mens armen min gradevis blir lengre og lengre.Og også her blir kommandoen "vent" hyppig brukt. I tillegg bruker jeg kommandoen "rolig"- som betyr at tempo settes ned. Lukter det godt eller de blir ivrig er det greit å kunne minne dem på å roe tempoet.

Jeg bruker ikke mange kommandoer på mine hunder- men jeg har noen få som jeg bruker hele tiden og som er enkle å huske på for både hund og ikke minst eier. Litt av hensikten forsvinner om man må tenke seg om hvilken kommando en bruker eller om kommandoen ikke er den samme fra gang til gang. Og jeg passer på å bruke korte ord: "JA, NEI, VENT, BLI, STÅ, ROLIG, DEKK, KOM HIT".  Korte ord blir mer tydelige uansett hvilken sinnstemning du er i.

Jeg lærte på et kurs for noen år siden at kvinner ofte må være tydeligere i sitt språk enn menn for å komme igjennom med samme effekt. Og vi burde velge kommandoer med "T" for da ble det mer tydelig hva vi mente- så i steden for å si "STILLE" skulle man si "TYST".

I begynnelsen kan det være lurt å begynne med noen få kommandoer, og når disse er innarbeidet hos hunden så kan man tilføye flere. Er det flere som har ansvar for hunden- så bli enig om hvilke kommandoer og hva som er viktig at hunden kan, sånn at man er enig før man begynner med dressuren. Det er mange fine bøker på markede hvor man kan lære ulike fremgangsmetoder- velg den metoden som passer best til deg og prøv deg frem. Her i huset har vi valgt å plukke litt fra ulike metoder, og funnet et system som passer for oss.

Vi anbefaler også å ta dressurkurs med valpen- der får dere gode råd og oppfølging. Uansett metode og fremgangsmåte så er det viktigste at du og hunden er enige om hvem som er "sjefen" i huset. Lykke til!

Dreams do come true...

For tiden føler jeg meg som verdens heldigste, og det er ikke helt uten grunn. Denne måneden går en stor drøm i oppfyllelse, og jeg er så takknemlig for at jeg har familie og venner som stiller opp og muliggjør denne drømmen. Jeg skal nemlig delta på Beagle National i Australia!! Dette blir bare avholdt hvert 4 år og går over flere dager. Hvem hadde trodd at dette skulle være mulig- ikke jeg ihvertfall. Men det viser at drømmer går i oppfyllelse.

Vi skal bo hos Leanne og Christophe, som driver oppdrettet Beagelee hvor Zac, Donald og Cleo kommer ifra. I flere år har Leanne og Christophe vært blant de fremste oppdretterne på beagle i verden, og jeg føler meg virkelig priviligert som er invitert hjem til dem under vårt opphold i Australia. Jeg gleder meg til å se fasiliteter, møte hunder og tilegne meg masse ny kunnskap om rasen. Sist vi møtte Christophe var i forbindelse med WDS-14 da vi var invitert hjem til Eeva Resko. Eeva, som har vært en stor støttespiller, kombinerte i sin tid daragoj linjene med linjer fra oppdrettet til Truda Mawby fra Clarion kennel, og jeg håper at vi får muligheten til å hilse på Truda mens vi er "down under". For min del ville det være nok en drøm som går i oppfyllelse.

Beagle National blir fantastisk og helt ulikt noe annet jeg har deltatt på. Tenk å få muligheten til å møte mange oppdrettere og ikke minst se enormt mye beagler. Beagle slår sol og strandliv "any day of the week" for min del. Under arrangemetet blir det avholdt utstilling med anerkjente rasespesialsiter på dagtid, mens det på kveldene blir det arrangert felles middager med ulike "eventer". Felles frokost før utstilling, kokker som lager gourme pizza på grill, glitz kveld, karaoke - ikke akkurat det man finner på beagle utstillingene her i landet.. Og det er så tilrettelagt med egne bord rundt utstillingsringen som man beholder gjennom hele arrangementet, profileringsutstyr som man kan bestille med eget kennel navn innbrodert. Ja, jeg kunne nevne masse, men får skrive litt om det når jeg lager et innlegg etter reisen.
 

Egil og jeg har drevet med beagle- primært jaktbeagle- siden nittitallet, men i 2008 endret dette seg etter at vi deltok på WDS, og siden den gangen har jeg hatt en forkjærlighet for showbeagler. Jeg har lest det som finnes av bøker om rasen, og vært heldig å få møte masse oppdrettere rundt om i Europa som har gitt meg mye veiledning og lærdom. Og hele veien har jeg drømt om å reise til Australia, og nå skjer det endelig. Ikke rart at jeg føler meg som verdens heldigste. Jeg har som sagt mye å være takknemlig for. Jeg har verdens beste mann som stiller opp og unner meg denne reisen. Jeg har gode kamerater og en flott familie som stiler opp og ivaretar hunder og hus mens vi er borte. Uten dem skulle det bli veldig vanskelig å få dette til.
 

If you can dream it
You can do it!

Være glad for alt man ikke vet...

Innimellom må man være takknemlig for at man ikke vet hva man går til, og det er noe jeg har blitt påminnet om de siste månedene.

En solskinnsdag i midten oktober ringte telefonen, og en bekjent lurte på om jeg kunne være behjelpelig med å se på en hund som hadde skadet beinet under jakt. Da jeg fikk se hunden var det tydelig at den hadde en alvorlig skade- den kunne ikke stå eller bevege på beinet. Viste heller ingen tegn på smerte, men var tydelig hoven i skulderregionen. Anbefalte at de tok turen til veterinær for mer og grundigere undersøkelse. For de dro tilbydde jeg meg å ta vare på hunden om det skulle være behov for det da jeg viste at eier slet med allergi og ikke kunne ha hunden inne hos seg. Antok at alternativet ville være å avlive hunden dersom det var omfattende skader.

Det viste seg at hunden hadde fått et komplisert brudd i overarmen og måtte igjennom operasjon hvor det ble lagt inn en skinne. Bruddet var så langt oppe i overarmen at det var vanskelig å finne feste til skruene pga muskelfeste og overgang til skulder. Jeg ante ingenting om dette da vi dro for å hentet henne dagen etter operasjonen- Jeg trodde det var et enkelt brudd hvor hunden måtte ta det med ro noen uker. Men da jeg så hunden og innså hvor omfattende dette var, kjente jeg frykten stige.

Den første uken var Egil hjemme, men jeg husker jeg gråt av frykt den dagen han måtte reise på jobb igjen. Frykt for ansvaret som lå på meg. De neste ukene var jeg hos tispen hele døgnet- sov på en madrass ved siden av henne. Hun måtte ligge helt i ro for å unngå bevegelse i skinnen, og ble bært ut for å luftes. Frykten for at hun skulle prøve å reise seg eller trø på beinet lå alltid å gnaget. Man våkner av den minste bevegelse eller lyd om natten. Det var hektiske uker, og som om dette ikke var nok så hadde jeg et valpekull på 4 uker som skulle sosialiseres og følges opp.

Vi fant rytmen sammen og jeg er veldig imponert over hvor tålmodig hun var og hvor godt hun tilpasset seg den nye situasjonen. Takknemligheten var tydelig å lese i blikket hennes, og hun lærte seg å stole på meg og lyde mine kommandoer.

Etter tre uker på madrasse ved siden av henne ble jeg nødt til å få meg noe skikkelig søvn. Hun ble mer urolig når jeg ikke lå ved siden av henne, og den ene morgenen jeg stod opp hadde hun klart å få av seg bandet og krøpet opp i sofaen. Først frykt, så sinne, så redsel, så lettelse- følelsene slo imot meg. Heldigvis var alt bra med beinet. Men vi måtte sikre henne bedre, og jeg sov på nytt igjen på madrass ved siden av henne.

I lang tid lot hun bandasjen og skinnen være i fred, men en dag våknet jeg til at hun hadde bitt opp bandasjen. Ny tur til veterinæren. Det viste seg at hun hadde flere sår som var betente på undersiden av bandasjen som plaget henne. Så ble det skjerm, masassje og sårstell i dagene som fulgte.

Etterhvert fikk vi klarsignal på at hun kunne tilbringe litt tid i et større hundebur slik at hun fikk beveget på seg. Og med det fulgte litt mer frihet. Men hun var ikke komfortable alene i buret på natten og styrte veldig med tepper. Det gikk noen dager men så valgte jeg å legge henne i hundesengen med bånd igjen og du vil ikke tro hvor takknemlig hun var hver kveld når jeg bar henne inn der og la tepper rundt henne. Hun gikk ned masse i vekt og muskelmasse den tiden hun måtte ligge, og frøs veldig fort. Men på dagen gikk det fint å ligge i bur. Hun fikk lov til å gå litt på egenhånd i bånd når jeg bar henne ut for å luftes. Ting ble enklere. Hun måtte fremdeles ha skjermen på fordi hun tygget på såret ellers.

Gradevis gikk det fremover, og etterhvert fikk hun lov til å bevege seg litt rundt i huset. Å skulle slippe på kontrollen og la henne gå på egenhånd var vanskelig for meg og jeg måte overlate ansvaret til Egil. Kjente at det lå my frykt for at bruddet skulle gå opp igjen. I midten av desember begynte vi med opptrening av henne- tok turer ut i skogen med henne i bånd. Hun brukte alle 4 beina og var tydelig fornøyd med å være tilbake i skogen. I slutten av desember flyttet hun ut i hundegård tilpasset henne på dagtid. Hun ble tatt inn på kvelden og lå i bur om natten. Etterhvert flyttet hun ut i kennelbygget og fikk lov til å løpe sammen med de andre hundene i hagen. I begynnelsen av februar flyttet hun hjem igjen til eier, og jeg kjente at det var litt vemodig da hun dro. Hun var blitt endel av min "flokk" og daglige rutine. Men det kjennes godt å vite at til høsten kan hun jage igjen.

Men jeg må ærlig si at jeg er veldig takknemlig for at jeg ikke visste hva jeg gikk til og hvor omfattende dette var da jeg tilbydde meg å se etter hunden. Hadde jeg visst det jeg vet idag så tror jeg nok jeg hadde holdt munn. Men når man ikke vet hva som venter deg så kan en ikke annet en å ta en dag av gangen mens det står på.

Mvh Janne

Frels meg fra utsalg og sikker (mental) ruin....

"Så bind meg, bevogt meg, bedøv meg med vin, og frels meg fra utsalg og sikker ruin!"

Den verste delen jeg vet med å være oppdretter er å skulle annonsere unghunder eller voksne hunder som skal selges/omplasseres. Heldigvis er det langt mellom hver gang det skjer, og jeg glemmer hvor ille det er. Telefonene, sms, meldinger på facebook og ikke minst e-postene som kommer inn hele tiden med alle tenkelige og utenkelige spørsmål og innspill. Det skal være sagt at mange er veldig hyggelige og seriørse som tar kontakt, og dette innlegget er ikke rettet mot dere! Det er rettet mot de mange useriøse henvendelsene som alltid kommer når man annonserer hunder som skal omplasseres eller selges. De som får man til å lure på hvor mange raringer som finnes der ute...Og med litt glimt i øye skal jeg prøve å gjøre en tilnærming på hva man bør eller ikke bør gjøre når man henvender seg om en hund som skal omplasseres.

Man MÅ ikke svare på annonser:
Om noen har annonsert en hund og man ikke er interessert i å overta den selv, så er det ingenting som tilsier at du må kontakte selger og informere om det. For min del er dette helt likegyldig informasjon og jeg kan heller ikke se hvorfor du skulle tro at jeg har interesse av å vite at du er på jakt etter en drever eller terrier og ikke en beagle. Når disse mailene kommer pleier jeg likevel å takke for at de holder meg oppdatert, og ønsker dem lykke til med anskaffelsen. Og i mitt stille sinn håper jeg de vurderer å utvide sin sosiale krets til å inkludere faktiske personer. Mye tyder på at det blir vel mye tid på internett.


Jeg lurte på om du kunne gi meg noen gode råd om.....
Når noen annonserer en hund til salgs så er målsettingen å finne et nytt hjem til den hunden, og ikke for å være tilgjengelig for alle mulige spørsmål om råd og tips om andre raser og hundehold generelt. Du kan heller ikke forvente at man er behjelpelig med nformasjon om andre oppdrettere av samme rasen som skal selges, eller gi råd og veiledning i forhold til hunder du allerede har kjøpt av andre oppdrettere. I likhet med meg vil jeg tro at disse oppdretterne vil sette pris på at du kontakter dem fremfor å spørre andre til råds. Just saying..

Hva er prisen...
Denne mailen går ofte igjen. Ingen spørsmål om hunden, dens bakgrunn eller så mye som litt informasjon om deg selv og hvorfor du er på utkikk etter en hund- bare en enkel linje med "Hva koster hunden"...eller "Pris?"... Som om man fortsatt levde i gamle dager og betalte pr bokstav. Disse mailen besvarer jeg veldig sjelden-  jeg tenker at om ikke interessen større så er ikke du rette person for denne hunden. Som oppdretter ligger det mye tid og energi bak et valpekull, og du kan være sikker på at hunden er verdt hver krone. Du skal vite at ingen hunder fra Aviatrix gis bort- ikke fordi jeg, som oppdretter, skal tjene mest mulig penger, men fordi jeg tror det er lettere å kvitte seg med hunden om man har fått den gratis enn om man har betalt litt for den. Og mitt ansvar ligger hele tiden hos rasen og hunden som skal omplasseres/selges, og derfor er jeg mest opptatt av at den kommer til et godt og permanent hjem.

Villsvin jakt og annen moro....
Når jeg annonserer hunder så spiller jeg med åpne kort- jeg er ikke interessert i å omplassere en hund som jeg vet vil gi sine nye eiere problemer. Jeg verdsetter den tiden jeg har og ønsker ikke å bruke masse tid på besvarelser av telefon og mailer fra fortvilte hundeeiere som er ført bak lyset med feil informasjon. Så når jeg skriver at en hund ikke er prøvd på jakt og at jeg ikke vet noe om dens jaktlige egenskaper så vet jeg faktisk ikke dette. Det er heller ikke så enkelt at man bare kan gå ut en tur og slippe hunden for å teste disse ut. Det vet alle som har jaget inn en hund- det trengs preging og erfaring. Det er heller ikke aktuelt å selge en beagle som prøvekanin til ulike jaktformer den ikke er avlet til- uansett hva du tilbyr av penger. Og det er heller ikke slik at jeg selger hundene ukritisk bare for å "Bli kvitt" hundene.


Godta et avslag...
Som sagt så ligger mitt ansvar hos rasen og hos den hunden som skal omplasseres/selges, og innimellom er det tilfeller hvor jeg får en magefølelse på at dette ikke er rette personene for den aktuelle hunden. Det ingen avgjørelse jeg tar lett på og jeg prøver etter beste evne å  være tydelig og redgjør for hvorfor jeg mener at hunden ikke vil passe inn i den aktuelle familien. Men når beslutningen er tatt så går jeg ikke inn i videre diskusjoner. Og grunnen er enkel- jeg har redgjort for begrunnelsen og det vil ikke føre frem uansett hvilke argumenter som blir brukt. Det kan godt være at jeg tar helt feil og det er helt greit- men hva om jeg hadde rett og hunden ikke får det bra eller at den kommer tilbake etter kort tid. Igjen er det mitt ansvar som oppdretter som veier mest.

Det er ikke sikkert de tenker over at man faktisk tar seg tid til å lese alt som blir  tilsendt, og at man bruker dyrbar tid på å besvare ørten useriøse henvendelser-Tid som kunne vært brukt på mer fornuftige ting. Men en kan velge om en fokusere på det negative eller det positive, og når man har fått blåst ut frustrasjonen så får man se humoren i det hele. Og så får en håpe til det blir lenge til neste gang.

 

Latter er et beroligende middel uten bivirkninger.

Mvh Janne

A Rainbow Spring `06

Written by Dan Lefgren
(En artikkel om beaglens mange farger og dens genetikk)

 


The old houndsman eased into his lawn chair and settled back to enjoy the last rays of the spring sun. Ah! Finally, a chance to enjoy the spring warmth; a chance to pause life for a moment and escape the cares of a too long and busy day. This is sweet.

Sweet too quickly disappears when the violent thrashing of the lilac bush at the far end of the yard interrupts the spring spell. Now what! His ear is quickly focused on the thrashing bush; then his eyes capture the flashes of color close to the ground, at times the flashs obscured by grass long overdue for the first spring mowing. A smile of recognition. It is just another piece of spring. Beagle mom and pups playing hide and seek; run and chase among the long neglected landscaping and flower beds of some previous owner. What a bunch. So easy to spot each pup, for all six sport their own unique marked and colored suit. Their sire a fairly typical black blanketed tri-color and mom pretty much the same except for being more open marked and flashy, with her wide white collar and splashes of white along her sides and over her loin and rump. Yet, here were these six pups, now eight weeks, looking like they had
fallen off a rainbow.

A quick string of loud yelps and more violent thrashing from the lilac bush forces the houndsman to his feet. Obviously a closer inspection of the ruckus is called for. The black blanketed male pup has trapped himself among the limbs and while in no danger, except that of being left behind by mom and mates, cries out for a rescue.

The old houndsman does what mom can not and quickly crosses the yard to pluck the youngster from his lilac prison; then hoists him skyward so that both he and pup might have a better view. He of the pup; the pup a wonderful aerial view of the ongoing mom and puppy Olympics. They watch. He smiling; the pup now wide eyed and squirming to be free, as the main mob frantically circle the yard with iris blossoms clutched in their teeth; the remainder crying full voice and tumbling after in hot pursuit.

Let's take a closer look at you young'en, while I've got you captured, and see what we can learn about you and also those young parents of yours. You've got some white on you. Just a bit more than dad; a bit less than mom. That's about the normal expectation from such a mating. You've got their black blanket and a bit of tan, the typical saddle pattern of the beagle. They all have that, or at least all I've seen. Even those extremes with just a bit of white on feet and chest, that some might call black and tan, or those few we see with just a spot of color on an ear or back on the rump. Actually you're all what geneticists call double recessive for 'a^sa'. That's the recessive that gives the blanket, we'll use that ol' caret symbol to indicate the fancy superscript 'sa' for saddle, and besides this stuff is just between you and I and not a full academic presentation. A guy named Little back in the 50's (Little, C. C. (1957) The Inheritance of Coat Color in Dogs. Cornell Univ. Press) graded a bunch of beagles by the percent of white. By his scale you're about a 4 (like 40% white), your dad a 3 and mom around a 5. About 60 percent of beagles will be in that 30 to 50 percent white range while the rest will be split about equal on either side.

You've all got that white because you are all double recessive for 's^p'. That 'p' meaning piebald; the 's' for spotting. If you were dominant for self spotting or no white, an upper case 'S', you'd be marked like a German Shepard or some Airdale Terrier. They are a couple of breeds that also have the 'a^sa' recessive pairing for saddle pattern. Nope you're 's^p,s^p' just like all the rest of your breed no matter what their color. I see those tan hairs creeping up your leg and intermixed among the black. Your blanket is probably not going to be as big as dad's but a bit larger than mom wears. That black is dominant and the symbol is 'B'. Your parents both have it so you got that big 'B' from one of them or maybe both. We'll not know until you've sired your own bunch of rascals.

I see you've got some little ticks of tan on those white legs. Just a few, most won't notice, but that tells me you are dominant for ticking, a big 'T', just like both your parents. Virtually all beagles are, just some have more than others and it is more obvious if they have a lot of white and the ticks happen to be larger or more of them. Folks call them ticked hounds but actually you're virtually all ticked, it is just a matter of being able to see it and how dense it is. The more white the more obvious the ticking. The hound with no ticking, the double recessive, 'tt', they are the rarity. I doubt I've actually seen a half dozen that do not have any ticking on them anywhere. Yah, I know time to go. Don't jump. I'll set you down you generic plain label hound of the public's mind and TV ads. Oh, I'm just teasing you. Go play while I catch another of your mates.

A quick grab at the flash of white and brown movement behind a very damaged peony bush and a wide-eyed young lady is quickly lifted to the level of the houndsmen's eye. She briefly floats at eye level long enough for him to see the amber of her eyes and the red pencil eraser color of her nose before he cuddles her to the more secure position against his shirt. What a nice mahogany colored blanket you have, missy. Some would call you a liver or red tri, others might say you're a Warfield Red as if all that have your color were descendents of that famous Field Champ grandson of Grays Linesman. Warfield Red died in 1957 and he's not in your pedigree so that mahogany blanket did not come from him.

The double recessive 'bb' that gives you your blanket is from another source and I don't know what particular old hounds passed it on up to you. One thing for certain each one of those little b's came from each of your parents. That tells me they both carry the recessive 'b', although both have black blankets making them dominant for 'B', the second of their pair at that locus must be the recessive 'b'. That makes them 'Bb'. The recesssive 'b' from each has come together to make you a chocolate drop. The books call that recessive color chocolate or brown even though the color can be almost a black-brown to a very light orange-red, and nose and eyes will vary in shade to go with the color shade of the blanket. I know, easy, we are burnin' daylight and you have much to do, so be about it and I'll take a longer look on another day.

OK! OK! Now who is this pair of heathens tugging on my shoelaces. Very small chance of hurting those ol' laces. Far too many pups have taken their best shots at them and devoured and shredded the ends long ago. OK, I'll sit down and you can scramble across my lap. Ouch! Time to take a snip off the end of those nails. Let me see your nose missy. You are a blue. You've got that slate colored nose and a lighter eye, your tan is also more toward the cream end of the color scale. That blue or dilution of the black that our eyes see is caused by those round black color granules being clumped together which leaves gaps along the hair follicle. It has the same affect on yellow. Many folks might not notice you're a blue and standing alone in a picture they might mark it off to differences of lighting or film. I've seen you standing next to a black nosed and blanketed hound, the slate color of your eye rims and nose tells me what you are. You've got a pair of recessives 'dd' that books call dilution and looks blue to our eyes. The dominant is 'D' and both your parents have that and then they each carry the recessive to make up the pair of genes at the dilution locus for them of 'Dd'. The dominant at the 'D' locus does not allow the color granules to clump. It's the recessives that gives you that slight look of blue to our eyes and you got one of the 'dd' recessive pair from each of your parents.

Hey! That's my shirt pocket. What's this grey ghost blanketed brother of yours doing? I've got him. I know what you are. Your nose is kind of slate and eraser along with some might even call blue eyes at this age. Those eyes will darken just as your blue sisters will as you both get older. That grey blanket, that others might call fawn or if worn by a Dobe they might call it Isabella or even silver if on a Weimariner, is genetically a lilac. I think that is the best term to use because it indicates the genetic blending of the chocolate (liver, red) and blue. That color actually tells me you are a dilution of the chocolate just as your blue sis is a dilution of the black. The genetics name for your color is lilac, regardless of the particular shade. They use that a lot to describe the same color in cats and other mammals. I memtioned the clumping of the round black granules in each hair that makes a color look blue, well in you we've clumped the oval granules that make a blanket chocolate to make your blanket a lilac one. The symbols for the double recessive genes of the lilac color are 'bbdd'. You got one 'b' and one 'd' from each of
your parents. Now, get out of here. I've got to stand up. My old knees are locking up and you've added too many new rips to my favorite ol' shirt. It's been rescued from the trash twice and though my partner disagees, it, like me, still has a lot of mileage left.

Now I've got to catch and handle those last two. I try to follow the method of the packs and houndsmen of the past that required that if you pick one up from a litter, no matter what the reason or the age, then you have to do them all and for the same length of time. No playing favorites no matter what. Let mom and the pups sort out the pack order among themselves. They need to be socialized to humans but picking out a favorite pup and playing with it more than the rest can cause problems down the road. Always best if you pups sort out your own pack order and we masters and hunstman should honor it and not disrupt it. Helps keep rioting to a minimum and those fights where all gang up on one to push it down the order are less common.

Ah! Here's that opened marked male some might call a patch pup. Let's look at you. My what a lot of white. You're a pieblad grade 7 or maybe even 8. You've got a lot of ticking along with those few big patches, some with edges of tan. Your legs have tan ticks and the rest of you has little colored ticks, places quite dense. That shows me the extent of your blanket colors if you had a full blanket. The ticks will show up better as you get older. There are going to be a lot of folks call you a blue ticked hound. Let's see your nose and eyes to see if they'd be right. Yep, you're a true blue tick. You've got a slate colored nose and those kind of bluish looking eyes just like your blue sister. Many people see a ticked hound like you and immediately call you all blue ticks, but they are wrong in doing that. If you had the same black nose and dark eye of your black blanketed brother then you'd actually be a black ticked hound. Ol' Fred's last litter had one with an eraser colored nose and light orange ticks. She's a red tick or to be correct a chocolate or liver ticked hound. There isn't any reason that a lilac ticked hound might not also exist, but I've never seen one. Of course there would not be a place to mark the lilac color on the AKC registration form. Write it in the 'other' space and they will send it back. They really do not know how many possible colors you guys come in. Most breeders will just mark blue and say so what. That is what I've always done, except once. They sent it back to me and told me to mark a box. I did. Who has time to fight city hall anyway. There are too many other things to do.

Marking the colors like that isn't right and it will confuse some one looking at your peds on down the road because they won't be able to figure out where that chocolate pup in their last litter came from. Heck, I've seen peds where both parents were marked as blue ticked but none of the pups colors were marked as blue. Genetically impossible, and it tells me the parents were or at least one was actually a black tick. All the offspring should have been blues from such a mating of two blues and some of them possibly blue ticked if they were open marked. Oh well, few things are perfect and AKC have had those colors messed up for decades. AKC will give you about 25 choices and many of those really just duplicates of the same genotype, only in a different order.

The actual number of color choices and combinations is pretty easy to figure out and a lot of us have seen most of the 32 basic identifiable phenotypes. If we take into account the many different patterns, mixtures of hair colors and hair types that are also in the breed the numbers can get very very large.
Many years from now having full DNA panels and the ability to read them might change some of this, but it will not be quick in happening.

As I said before, virtually all beagles are ticked for it is the dominant, symbol 'T', it is just the amount, its density and the amount of white that lets us see it. When I look at old peds that say such and such hound was blue ticked, I'm always skeptical unless I've examined the hound myself. Far too many have wrongly marked the color without looking at the nose and eyes. Most of those so called blue ticks are actually black ticks. Makes trying to figure things out using old AKC peds tough at times. Always best to be cautious unless I've looked at those ol' hounds myself. Down you go. Where's the last one. She needs her share of time.

There you are sis. Just two colors. A tan and white, although many might call you red and white or if lighter maybe yellow and white, lemon and white or even cream and white. They are all just shades of yellow coat hair which is the genetic term for them. Those shades of yellow, we'll call it tan as most beaglers do, are due to polygenetic plus and minus modifiers of a bunch of genes called rufus polygenes (plus darker, minus lighter). They effect the other colors also except of course the black and white, or at least our eyes can not see it's effect on the last two. Let's look at your nose and eye to see what color your blanket would have been if you did not have that recessive pair 'ee', that stops the primary color of your blanket from being expressed or extended. The 'E' locus is called the extension locus. The dominant is the one that allows the primary color to be extended or expressed. The recessive removes it. Your parents and all your littermates are dominant for 'E' as they all show one of the four primary colors (black, chocolate, blue or lilac) in their coat.

You have dark eyes and good black eye rims along with a very nice black nose. That means you'b be a black, white and tan if you did not have the 'ee' recessive pair. Shows your parents are carriers of the recessive and the genes at the extension locus for them are 'Ee'. You got one recessive from each to make your pair. If your nose had been slate or eraser, and your eyes a different color then that would have told me you actually were either chocolate, blue or maybe even lilac if your genes would have allowed your primary blanket to be expressed. Darn! You've got teeth like needles. Trying to amputate my mouse-clicking finger. Not fair. You might as well have taken a bite out of my voice box. Whoops! Suns about gone. Time to kennel you all up for the night.

Here puppies! Here puppies! With me! With me! Oh, sure under the porch. Mom why did you let them get back under there. I'll have to get the flashlight. Let's see. Which corner? There you are. Six pairs of eyes. Four pairs glowing green and the other two red. A Russian researcher back in the 30's figured that red eye glow was passed on as a recessive. What he failed to discover is that the red reflection is directly connected to the 'bb' for chocolate. We know that now. This can be useful when trying to determine the color genes for an 'ee' (tan/white). Other recessives are rear dew claws and even some of the tail kinks that we see or hear about from time to time.

Your mom had rear dew claws, which I removed when she was 5 days old, so she has the recessive pair and half you pups have it also. Half having the characteristic is the normal expectation when a carrier, in this case your sire, is mated to a partner, your dam, that exhibits the particular recessive characteristic. Half you guys obviously have the same recessive pair as your dam although one of that pair came from each of your parents. The rest of you are all carriers of that same recessive gene and also the dominant which suppresses the expression in you. The dominant came from your sire the recessive from your dam as that is the only gene she could contribute to you pups.

Now if your parents were both just carriers and did not have rear dew claws, then I'd expect to see only one in four of you guys have the characteristic. All recessives are passed on like that, even if it is something bad like some forms of epilepsy, black hair folicle dysplasia or cherry eye or so many other things. Not all these problems are caused by genetics for you can get cherry eye or epilepsy from injury. Always best to be cautious before we call what a dog has as being genetic. There are other causes. Genetic is kind of the pop buzz word of the 90's used to explain all kinds of afflictions and some things like cherry eye, bad bites, open fontanels, etc do have other causes.

Ok, in you go. Kennel up. Good hounds. Sleep tight. I've learned a bunch about sire and dam and also each pup. I'm going to write the symbols down in the records of all of them. They all are 'a^sa, a^sa' at the 'A' locus so we'll skip putting that down and they are all piebald spotted so no need to mark the 's^p, s^p' for each although I will mark the grade (percent of white).

No albinos, extremely rare in dogs, so we'll also skip the 'C' locus. The 'C' being the locus that determines full or bright color expression rather than chinchilla, 'c^ch' and a couple call kinds of albino. (Some researchers and authors, Robinson for one, see little if any evidence that 'c^ch' actually exists in canines and variations of shade attributed to 'c^ch' are better explained by the plus and minus modifiers. There does not appear to be a sharp cutoff that allows us to actually identify in the phenotype of canines the dogs that are double recessive 'c^ch' and those that are dominant 'C'.) Actually there is only one albino recessive the other was improperly named long ago as a blue eyed albino recessive, 'c^b'. True albinos will not have any iris color in the eyes. The iris is clear and the red or pink is actually the blood vessels inside the eye. Virtually all beagles are dominant for 'C' as near as I can tell. I have seen pictures of a couple that may be exceptions but they are extremely rare. They might have had the double recessive 'c^b'. Doubtful, but not impossible.

No tail kinks to note, all bites are good. So no notes there. I use 'Dc' for rear dew claws, the recessive pair meaning they have the condition for those two characteristics. I also make note if they have hair whorls in the coat on shoulder or flanks and how many. A recessive 'wo' causes that also. The question mark indicates unknown and we may learn what the second gene is when we see the next generation bred from these pups. Here is the file for the parents and the rainbow litter.

Sire : Bb Dd Ee T? Dcdc Wo? Grade 3
Dam : Bb Dd Ee T? dcdc Wo? Grade 5
Blk mal : B? D? E? T? Dcdc Wo? Grade 4
Chco fem : bb D? E? T? dcdc Wo? Grade 4
Blu fem : B? dd E? T? dcdc Wo? Grade 5
Lilac mal : bb dd E? T? Dcdc Wo? Grade 3
BluTk mal : B? dd E? T? Dcdc Wo? Grade 7
TnWh fem : B? D? ee T? dcdc Wo? Grade 6

It takes a beagle....

Av og til tar det en beagle for å sette ting i perspektiv- det har jeg erfart i dag. Som oppdrettere legger vi ned vår sjel og energi i valpekullene som blir født. Vi følger dem hvert sekund gjennom de ukene de er her, og vi prøver å legge til rette forholdene slik at livene deres skal bli mest mulig vellykket- både for dem og for de som blir en del av dem. Jeg føler meg priviligert som få ta del i den gleden som små beagle valper gir sine nye familier. Jeg følger dem ned til porten, hvisker i øret på valpen "du kan alltid komme hjem igjen" og ønsker den og dens nye familie alt godt- og så håper jeg at de sender meg noen oppdateringer og bilder fremover.

Men man har ikke kontroll på livet, og fra tid til annen skjer det uforutsette ting som gjør det vanskelig å fortsatt ha hund. De er født her og de er mitt ansvar, og derfor tar jeg dem alltid tilbake dersom det skulle bli behov for det.

Han var spesiell fra den første dagen- han var den førstefødte i det første kullet med AI (Kunstig befruktet med frossen sperm fra Australia) jeg har oppdrettet. Jeg var ikke forberedt på at han skulle bli født i sengen min, men han lå der så fin- nyvasket og nyfødt- på dyna mi da jeg våknet om morgenen. Og han snek seg inn og fikk en stor plass i hjertet hos både Egil og meg. Han ble værende her lengre enn de andre i kullet, og sammen ble det mange "første ganger". Jeg gråt den dagen jeg tok beslutningen om å omplassere han og i dagene etter, og selv om jeg fant den beste familien en hund kan ha- så gråt jeg da han logrende gikk ut porten og tok farvel. 

I dag skulle Luka komme hjem igjen. Sykdom i familien gjorde det vanskelig for dem å ivareta Luka på den samme måten de har gjort, og derfor tok de den tunge, men fornuftige beslutningen om å sende ham hjem igjen. Jeg vet hvor hardt det er for dem, men jeg har stor respekt for mennesker som setter hundens behov foran sine egne. Og det gjorde Lukas familie. Men jeg har grudd meg til dagen i dag-  av flere grunner. For å møte Luka igjen, men også for å møte en familie som må si farvel til et kjært familiemedlem.

Jeg var forberedt på tårer, men av og til tar det en beagle for å sette ting i perspektiv. Han satt så pent i buret sitt i bilen. Fikk luktet litt på hendene mine, og i løpet av et sekund kjente han meg igjen. Danset rundt meg og løp inn porten og rundt i hagen. Bak og hilste på hundene. Og de som vanligvis varsler når det kommer folk og andre hunder kjente tydeligvis Luka igjen også-  de tok imot han med stor glede. I løpet av dagen har han lekt samme med de andre hundene og funnet seg godt tilrette i flokken av tisper og hannhunder.Han viste så stor glede over de små tingene at man ikke kunne unngå å tørke tårene og glede seg sammen med han. Luka er tilbake- som om han aldri hadde dratt her fra...

Mvh Janne

Support livet ut....

Jeg er medlem av flere beagleforum på facebook- deriblant noen norske og den siste tiden har det vært flere innlegg hvor uerfarne beagle eiere spør om råd. Og det som sjokkerer meg er hvor fort man blir "ekspert" på alle områder.

I den ene tråden jeg leste var det en som hadde en beagle med beaglehoste og han lurte på om det var andre som hadde opplevd det samme. For de som ikke vet det er beagle hoste eller "reverse sneezing" veldig vanlig hos beagle og helt ufarlig. Men i det var ikke lenge før "ekspertuttalelsene" kom med spådommer om nesemidd, allergi, ormekur og  det som verre var med oppfordring til å oppsøke veterinær. De fleste har jobbet på veterinærkontor som telefon sekretær eller i skranken og har sin ekspert kunnskap derfra. Vel jeg er utdannet psykiatrisk sykepleier og har jobbet på sykehus, men det betyr ikke at jeg kan utføre operasjoner eller stille diagnoser...

Videre var det en tråd om råd vedrørende foring under jaktsesongen og hvorvidt man skal fore 1 eller 2 ganger om dagen. Også der var "ekspertene" fort på banen med advarsler om magedreining og det som verre er om hunden ble foret to ganger om dagen. Magedreining er vel ikke et vanlig problem hos beagle- det er vel andre raser som er mer utsatt for det en beaglen. Og det er andre måter man kan ta hensyn til ved foring enn å unnlate å gi mat. Kunnskap om hvor lang tid det tar å fordøye maten, oppbløtet mat etc. For om man har kunnskap om hvilken påkjenning en full jaktdag- for ikke snakke om en full jaktsesong- har på hunden, så er man også opptatt av å gi hunden det beste grunnlaget for å kunne yte optimalt. Og det har vært litt utvikling siden "gamle kara" ikke foret hundene før jakta slik at de skulle være mer ivrig etter å jage haren. "Sulten hund jager best"- vel det er en stund siden den holdt stikk.

Og man holder seg ikke bare til helse og foring- men deler gledelig rundt seg med råd om oppdragelse av hunder man aldri har møtt eller har et forhold til. Min personlige favoritt er rådene som går på vise hvem som er sjefen i huset, og dette kan man vistnok benytte i hvilken som helst problemstilling enten det er innbilt svangerskap eller seperasjonsangst. Man bare knurrer, flekker tenner og biter hunden over snuten og vips så er problemene løst. Vel jeg er skeptisk og tror at lederskap blir etablert på en annen måte.

Facebook er kjekt og man får tilgang til mye informasjon, men vær kritisk og tenk over hvilken bakgrunn de som gir rådene har. Velg deg en mentor eller en oppdretter du har tillit til og henvend deg der for spørsmålene som melder seg. Din oppdretter har grundig kunnskap om linjene bak hunden din og kan gi deg den informasjonen du trenger. Har du for eksempel en tispe med innbilt svangerskap som vanligvis er verdens snilleste,men som plutselig viser aggressive tegn nå- så snakk med oppdretter. Kanskje mor til tispa var likedan eller kanskje det kommer fra farsiden. Dermed trenger du ikke lure på hva som er galt. De kan også gi deg råd og veiledning om hva du bør gjøre.

Kjøp av hund omfattes av kjøpsloven, og dette gjelder i 5 år- så hver oppdretter har et stort ansvar ovenfor de valpene de selger. Jeg pleier å si at det følger livslang support på valpene, og jeg oppfordrer alle våre valpekjøpere til å kontakte oss dersom det dukker opp problemer med hunden underveis. Vi setter stor pris på alle spørsmål, og foretrekker at vi blir kontaktet fremfor at disse spørsmålene blir lagt ut på diverse forum der det er fritt fram for "ekspertene".

Når man anskaffer seg hund tror man at man kan ALT, men etter som man får mer erfaring og har hatt flere hunder merker man at det er mye en ikke kan. En lærer så lenge en lever, og er åpen for ny lærdom...

Mvh Janne

Den mest lovende....

Det ligger mye arbeid bak et valpekull, og forventningene er alltid store. Noen ganger innfrir de, og man får en eller to valper i kullet som er lovende- andre ganger må man innse at kombinasjonen ikke var vellykket. For målsettingen for oppdretter er alltid å avle bedre avkom enn foreldrene. Man vil gå fremover med avlen, og ikke tilbake.

Hvor mye en skulle ønske det så er ikke eksteriøret hos alle valpene i et kull av samme kvalitet, og derfor ser jeg etter de mest lovende. De som man tror kan bli bedre enn foreldredyrene. Men det vil ikke si at de andre valpene i kullet er dårlige, men at de har de samme kvalitetene som foreldrene og derfor ikke gir noe ekstra til rasen. For det er det "lille ekstra" man er på jakt etter for å bringe rasen fremover.

I hvert kull vi avler ser vi etter de mest lovende valpene, og vi beholder dem litt lengre for å se hvordan de utvikler seg. 8 uker er for kort tid til å se hvordan valpen blir, og derfor forbeholder vi oss retten til å ha valpene frem til de er 12 uker dersom vi er i tvil om hvordan valpen vil utvikle seg.

Selv de mest lovende valpene innfrir ikke alltid forventningene når de vokser til. Og det er her utfordringen til en oppdretter ligger- det er så fort gjort å bli kennelblind og bare se de gode kvalitetene eller legge til kvaliteter man håper kommer når valpen blir eldre. Og har man først avlet frem et valpekull, beholdt en lovende valp, sette den vokse til og drevet den frem til champion- ja så bør man jo avle på den også. Selv om den ikke tilfører rasens noen ting. For det er jo tross alt en champion! Eller er det sånn?

Oppdretters ansvar ligger hos rasen, og målsettingen er ikke å avle flere hunder som kan benyttes i fremtidig avl. Men å avle bedre hunder som kan føre rasen fremover.

Mvh Janne

Litterbox

Jeg har fått tisp fra flere oppdrettere om en "ny" fremgangsmåte å gjøre valpene stuereine- den såkalte "litterbox" metoden. Med noe skepsis har jeg prøvd den ut på valpekullet til Hawana og Pocket, og jeg er bare så fornøyd med resultatet så langt. Aldri mer aviser sier jeg bare....!!

Egil bygde en kasse med bunn som ble satt inn i valpekassen når valpene var 2,5 uke gamle. Den er fylt med trepellets, som blir til sagspon når de blir bløte. De er ikke tilsatt noe, så ufarlige for valpene om de tygger på dem. Vi har lagt en antiskli matte i bunnen da det ble vanskelig for valpene å holde seg på beina på den glatte bunnen av pleksiglass. Fordelen med matten er at sagsponen glir gjennom hullene i matten og legger seg under den.

Fra dag 2 skjønte valpene kassen, og den blir benyttet hele tiden. Jeg har sluppet å skifte på tepper pga av uhell og Hawana virker også tilfreds med kassen. Og det beste av alt- man slipper å rydde opp etter aviskrig flere ganger om dagen. Men kluet for at det skal fungere er å sette kassen inn tidlig. Valpene er født med et naturlig instinkt om å holde sove/oppholdsplasse ren. Til forskjell fra metoder hvor man enten legger ut aviser eller annet (for eks sagspon) over hele valpekassen/oppholdrommet, lærer valpen å skille mellom rene og urene soner og dermed ivaretas det naturlige instinktet.

Etterhvert som valpene ble større, laget vi en ekstra kasse som står på utsiden av valpekassen- slik at de har en fast plass å gjøre fra seg når de har spist eller lekt.

Det fungerer utmerket, og det har aldri vært enklere å ha valpekull. Metoden anbefales på det varmeste!
 

Mvh Janne

Ikke som å blande saft

Som oppdretter vet man at avl ikke enkelt, og jo flere egenskaper en vektlegger- jo vanskeligere blir det. Det kreves mye forarbeid og en gjennomarbeidet avlsplan, og til tross for dette blir ikke resultatet som man forventet.  Men ser man på annonsene for beaglevalper som legges ut- der det forventes "gull og grønne skoger" virker avl veldig enkelt. Det forundrer meg at noen beagle oppdrettere fremdeles tror at avl er som å blande saft..

Tenk deg en krukke fylt med fargefulle "jelly beans", der hver farge representerer en egenskap hos hunden din. Hver egenskap er delt inn i mørke og lyse farger- hvor de lyse er positive/gode og de mørke er negative/dårlige egenskaper.

Og selv om man kanskje ikke vil innrømme det, så vet vi hvilke egenskaper som er gode hos hunden, hvilke som kunne vært bedre og hvilke som man ikke ønsker. Vi liker foreksempel de lyse grønne jelly beans som representerer det gode gemyttet på hunden, mens de "mørke brune", som er dårlige poter, snakker man ikke høyt om.

Det snakkes mye om de positive egenskapene hos hundene, men mindre eller aldri om de negative Og nevner man negative egenskaper, så er de egentlig ikke negative "Den har litt for stort søk", "den gir seg aldri" "den har en sterk vilje" etc. Ellers så er det noen andres feil: "Utstillingsdommeren som ikke kunne rasestandaren og som foretrakk de store og tunge showbeaglene, fremfor de med funksjonelt eksteriør bygd". "Eller jaktprøvedommeren som var så lat at han ikke gadd å fly over 7 bygder for å følge på rådyrlosen". Og helsetester.. er det nødvendig? "Det er så enkelt å fuske med tester, så hvorfor skal jeg bry meg" "Tenk om noen andre skulle oppdage at min hannhund er bærer av MLS- da er det ikke sikkert at andre vil bruke den i avl mer".

Etterhvert som tiden går ønsker man valper. Det neste steget blir å se seg om etter en passende partner til hunden din. Også den består av en krukke med fargefulle "jelly beans" i lyse og mørke farger, men man fokuserer på de positive kvalitetene i hunden- de som får kullet til å skille seg ut fra massen og som kan brukes til å "markedsføre" valpene. Det er også andre faktorer som faller inn i valg av partner til hunden; avstand, titler, økonomi, type, stamtavle etc.

Etter 63 dager fødes det en gjeng med valper, og det utrolige er at samtlige av disse er født med en krukke med "jelly beans" i begrenset farger. Alle de mørke fargede "jelly beans" fra forfedrene har på magisk vis forsvunnet, og blitt erstatted med lyse farger.

Hadde det bare vært så enkelt... Men jo flere egenskaper man vektlegger, desto vanskeligere blir det å lykkes i avlsarbeidet. Man blir nødt til å gjøre en prioritering. Og man må være ærlig og kritisk- både med seg selv og ovenfor valpekjøperne.

Derfor undres jeg hver gang jeg ser annonser hvor oppdrettere av jaktbeagler eller showbeagler "forventer valper med flott eksteriør og gode jaktegenskaper". Er det virkelig å enktelt som å blande saft?

Mvh Janne

Vær så god- ta en tyggis

Jeg ELSKER utstilling av flere grunner, og når jeg har vært borte fra utstillingsringen en periode glemmer jeg disse grunnene til at jeg stadig vender tilbake. Som en sirkushest som kjenner lukten av sagmugg.

Men det er noe eget med miljøet rundt ringen- hvor både nye og erfarne møtes med deres hunder. Og selv om erfaringene er ulike, er forventningene de samme. At dommeren skal se de positive kvalitetene i deres hund og sette den fram.

Jeg husker fremdeles usikkerheten fra den gangen da jeg begynte med utstilling. Ringtreningen hvor jeg slukte all informasjon uten å være kritisk. I dag ler vi over noen av "rådene" vi fikk, og som vi fulgte. Stakkars hunder sier jeg bare. Men interessen ble tent, og siden den gangen har jeg vært åpen for mer kunnskap og læring. 

Jeg er priviligert som har fått lov til å reise og delta på utstillinger rundt om i Europa, hvor jeg har truffet oppdrettere og handlere med lang erfaring og bred kunnskap. I dette miljøet er det lov å være ny, og de med mer erfaring deler gledelig sine erfaringer og kunnskap med de som måtte ønske det. De har fått meg til å føle meg inkludert og jeg har lært ting jeg ikke kunne lese i bøker.

Og det er denne kunnskapen og erfaringen om ligger til grunn for den største gleden over å delta på utstilling- nemlig muligheten for å gi noe videre til de som er nye. Vi deltok på utstilling forrige helg og det gikk veldig bra med våre hunder, men det jeg kommer til å huske best er de to jentene som debuterte i utstillingsringen. Den ene var uheldig med koppelet før hun skulle i ringen og den andre var veldig nervøs- vi har alle vært der og da kjennes det ekstra godt å kunne tilby en hjelpene hånd. For ekstra bånd har man lært seg å alltid ha med seg, og en tyggis som demper på nervene kan en alltid tilby.

Det koster så lite å være hyggelig, og betyr så mye for den som er ny!

Mvh Janne

Tilbakeblikk på 2014

2014 ble et år fylt med opp og nedturer. Året startet så brått med at Absolutely Spotless Hawana ble alvorlig syk, og det var lenge uvist om hun ville klare seg. For meg vil Hawana alltid være en spesiell hund, som har lært meg mye om beagle rasen og åpnet dører ut i Europa og verden for øvrig. Derfor er jeg svært takknemlig for å kunne beholde henne en stund til. (Du kan lese om hennes sykdom og hva hun var gjennom HER)

En nedtur kommer sjelden alene, og i begynnelsen av februar gikk bilen i stykker og vi måtte kjøpe ny. Sånt skjer, og vi er fornøyd med den nye bilen- men der og da var det en merkostnad vi ikke trengte.

Absolutely Spotless Panda ble jaktpremiert med 1 hare, 2 hare og 3 hare, og ble Norsk Utstillingschampion under utstillingen til NKK Telemark i Bø. Beagelee Bourne Identity "Zac" ble BIR og ble plassert som nr 2 i gruppen. (BIG2). 

På NKK utstillingen i Kristiansand ble Panda Best i Rasen, og gikk videre i gruppen, men ble ikke plassert. Hun fortsatte sin fremgang med å bli kåret til "Årets Småhund 2013/14" i Sørlandets harehundklubb.

I vår ble det renovering av hundebygget, og Egil bygget nye valpebåser som var utrolig praktiske og velgjennomtenkte. Hawana ble parret med PL CH Absolutely Spotless Zeus, og i juni ble det født 5 valper.

Juni ble en stor opptur for vår kennel. På den historiske utstillingen til NHKF på Biri ble Beagelee Bourne Identity "Zac" best i rasen for rasespesialist Catharina Linde Forsberg og blant de 5 beste hannhundene hadde vi 4 fra vår kennel. Avkommene etter Hawana og Gabby gjorde det svært bra, og vi fikk hederspris på oppdrettet. I finalen gjorte Zac rent bord, og ble kåret til Best in Show!! Du kan lese mer om utstillingen på Biri HER

I juli flyttet det inn en ny jente fra Australia "Beagelee Finnish Queen" (Cleo), og hun fant seg fort til rette. Dette er en import fra  med en solid stamtavle. "Cleo" er først og fremt anskaffet som avlstispe, men vil i likhet med våre øvrige hunder få sin preging på skogen. I desember flyttet Cleo til Finsland, og vi har fått tilbakemeldinger om at hun er kommet godt i gang med innjagingen på hare.

I august tok vi turen til WDS i Helsinki og med oss hadde vi Zac, Panda og Luka. De helt store resultatene uteble, men vi gleder oss over at Panda vant brukshundklassen og at Zac gikk videre i championklassen men ikke ble plassert. Øyeblikkene jeg vil huske fra årets WDS er fra storringen, hvor vi deltok med oppdrettet til Absolutely Spotless og ble plassert blant de 6 beste og dagen vi var hjemme hos Eeva Resko på Daragoj kennelen.

På NKK på Bjerke ble Luka kvalifisert til Crufts. Ellers ble august en stor nedtur og preget det meste av høsten for vår del. Hundene ble smittet med kennelhoste, og samtlige ble syke- både voksne og valper. Og det var et sant kaos en lang periode hvor vi prøvde å skjerme de som ikke var blitt syke, men uten hell. Så jaktsesongen ble lettere amputert med hunder som måtte ta det med ro i flere uker før de kunne slippes. Men til tross for dette, kom oppturen i november hvor Panda ble stilt på SP og jaget til 1 Rå og dermed ble Norsk Jaktchampion. Vår egen Luka ble Nordisk Junior Vinner 14 på Lillestrøm samme helgen.
Og oppturen fortsatte i desember da Beagelee Bourne Identity "Zac" gikk hen og ble jaktpremiert med 2 hare!

Etter nøye gjennom tenkning besluttet å finne et nytt hjem til Luka- en beslutning som var svært vanskelig for oss da vi er blitt så utrolig glad i denne flotte beaglen, men av og til må man gjøre det som er rett for hunden og ikke seg selv. Så derfor er jeg svært glad for at vi har funnet et flott hjem til han i Haugesund, og i begynnelsen av 2015 flytter han dit. Vi ønsker Luka alt godt, og lykke til i sitt nye hjem. Vi er sikker på at du kommer til å trives der!


Vi hadde mange målsettinger for 2014, men vi kom ikke i mål med alle. Likevel er jeg takknemlig for året som gikk, og ser frem til 2015 - som vil bli et spennende år for Aviatrix

Vi vil ønske dere et riktig godt nytt år og håper at 2015 blir alt dere håper på! Og så vil vi takke for årets om var!

 

Mvh Janne

Kuranda hundeseng

Jeg pleier ikke å omtale produkter, med mindre det er produkter som er av utmerket kvalitet og som imøtekommer mine krav, eller som jeg blir positivt overrasket over.

I januar ble Hawana alvorlig syk og holdt på å dø flere ganger etter å spist på teppet hun lå på. (Du kan lese mer om det HER).. Vi har gjennom flere år testet ut en rekke ulike "hundesenger" med det samme resultatet hver gang- i løpet av kort tid fikk hundene hull på sengene og innholdet lå spredd utover som en vinter dag dekket med snø. Så det eneste holdbare ble spesiallaget senger av tre med pelstepper som liggeunderlag.

Vi innså at vi måtte finne noe som var mer holdbart og tyggesikkert da det ikke var aktuelt å la hundene ligge på gulvet. Jeg fikk tips av en bekjent i USA, som også driver oppdrett av beagle, om å prøve ut Kuranda hundesenger. Jeg fant en forhandler her i Norge og kontaktet vedkommende. Det gikk lang tid før jeg fikk tilbakemelding på bestillingen, men etterhvert fikk jeg tilsendt to senger av typen aluminium i størrelsen "Small" og "XL" for å teste ut.

Jeg har vært kjempefornøyd med sengene, og etter at jeg fant ut at man kan bestile direkte fra Kuranda.eu har jeg anskaffet kuranda senger til alle hundene. Kuranda.eu er billigere i pris enn forhandlere her i Norge, servicen er kjempe bra og produktene blir sendt i løpet av kort tid. Jeg har bestilt mine senger og mottatt dem i løpet av en uke.

Sengene kommer i to varianter; 

  • Type 1 er laget i aluminium.
  • Type 2 er laget av sterk PVC.
Begge sengene leveres med 1 års garanti mot tygging. De tåler å stå ute, og er lette å rengjøre da man bare kan spyle av dem. Sengene kommer tilsendt flatpakket og er lette å montere (Les; til og med jeg får det til)

I forhold til størrelse så fungerer "Small" utmerket til en beagle, men vi har valgt "medium" da våre beager bor sammen to og to. Til Hamiltonstøver har vi valgt "Large" størrelse- den er rikelig til han og "medium" seng ville vært mer enn stor nok. I fellesgården har vi satt inn en seng i størrelse "XL"som fungerer utmerket om støvere og beagler skal "snuggle" sammen på ettermiddagen. Alle sengene er i aluminium med stoff i kuranda 40 oz i fargen smoke.

Jeg kan virkelig anbefale Kuranda hundesenger. Nå har vi testet ut sengene i snart 1 år, og sengene er fremdeles like hele. Ingen tyggemerker eller skraper å finne på dem. De er lette å flytte og jeg skyller av dem lett med vannslangen eller tørker av dem med en fille ved behov. De er ikke behov for annet vedlikehold enn å gå over skruer med jevne mellomrom. Skulle hunden tygge på den gjelder 1 års tyggegaranti og man får tilsendt ny seng. Man kan få kjøpt deler til sengen om man skulle være uheldig å få ødelagt den.

Link til å bestille hundenseng; KURANDA EU

Imerslund-Gräsbeck Syndrome (IGS)

Beaglen er en frisk rase, men de senere årene har man blitt gjort oppmerksom på flere genetiske sykdommer som kan ramme beaglen. De fleste har vel hørt om MLS, og i dag tester alle seriøse oppdrettere sine avlsdyr for å unngå at beagler med MLS blir født.

Den senere tiden har jeg blitt gjort oppmerksom på en annen genetisk 
sykdom som rammer beagle- nemlig
Imerslund-Gräsbeck syndrom (IGS).

I likhet med de fleste genetiske lidelser/sykdommer hører man ikke om den før man selv eller noen man kjenner blir rammet. En bekjent av meg opplevde alle oppdretteres mareritt da han mistet 3 av 7 valper uten at det var en åpenbar grunn til at valpene døde.

Valpene utviklet seg normalt, og hadde god appetitt på mat- slik beagler flest har. Da de dro til sine nye hjem ved 8 ukers alder var det ingen tegn på at valpene var syke. Kort tid etter kom de første tilbakemeldingen om at valpene spiste dårlig/lite og var kresne i matveien. Bare enkelte matvarer falt i smak. Aktivitetsnivået ble redusert, og de var svært kontaktsøkende. Etterhvert kom tegn på at de var syke med magevondt, diare og vekttap. Det utviklet seg skade på tarmen, senere oppstod det skade på sentral nervesystemet og så døde valpene, en etter en. Valpene var i ulike aldere nå de døde- den eldste var 8 måneder da den sovnet inn.

Veterinærene som fulgte valpene opp mistenkte flere ting- blant annet ble det undersøkt om det var parvovirus, epilepsi, lever eller bukspyttbetennelse etc ettersom både blodprøver og avføringsprøvene var unormale. Men tilslutt viste det seg å være Imerslund-Gräsbeck syndrom (IGS)- noe en gentest kunne bekrefte.

Imerslund-Gräsbeck syndrom (IGS) er dødelig for valper dersom sykdommen forblir ubehandlet, men med riktig behandling kan hunden leve et normalt liv og bli gammel. Problemmet er at de fleste veterinærer ikke er gjort oppmerksom på at IGS også rammer beagler.

Behandling av IGS rammet beagle:

  • I begynnelsen trenger valpen 1 injeksjon (a 1ml) under huden med Vitamin B12 x 2 pr uke.
  • Deretter vil valpen trenge 1 injeksjon pr uke som gradevis trappes ned til injeksjon annehver uke og deretter en gang pr måned.
  • Man vil merke endring i allmenntilstanden da hundens appetitt ganske raskt vil ta seg opp igjen.
Oppdretteren jeg kjenner mistet 3 valper, men klarte å redde de gjenværende 4 valper med denne behandlingen. "Affected"/Beagler som har IGS kan leve gode og normale liv dersom de får livsnødvendig behandling som valp. Men de bør utelukkes fra videre avl.


Norske beagle eiere er ofte skeptisk til "nye" sykdommer som dukker opp og er uvillig til å godta forskning eller ta ansvar å teste sine egne avlsdyr. Det blir snakket om sykdommer hos "Showbeagle" og at det ikke er relevant for norske jaktbeagler! Og jeg kan tildels skjønne tankegangen da det stadig dukker opp nye gentester for beagle, men i forhold til IGS så har jeg kjennskap til at det ved flere tilfeller er født jaktbeagler med symptomer på IGS også her i Norge. 

VGL US DAVIS som tilbyr MLS test, tar vare på gen testene som sendes inn og man kan logge seg på "min side" og bestille ekstra tester, slik som IGS, for bare 20 dollar. Testresultatet får man tilsendt på mail i løpet av 2-6 dager. Jeg har tatt ansvar og testet mine hunder, og skulle det vise seg at noen av mine hunder er bærere så er ikke det verdens undergang. I likhet med MLS, så betyr det bare at jeg må ta hensyn til at avlshannen er testet. Link til VGL US DAVIS  

Det er alltid noen som misforstår eller "leser mellom linjene"-  Bare så det er klart; Jeg har ingen kunnskap om at noen av mine hunder har gitt avkom med symptomer på IGS eller har symptomer på at de er bærer av IGS! Ei heller har jeg informasjon om at det ligger IGS i blodslinjene til mine hunder eller de avlsdyr jeg har benyttet meg av. Men som ansvarlig oppdretter tester jeg avlsdyrene for å forebygge, og når testresultatene foreligger publiserer jeg dem på hjemmesiden. Jeg har et avslappet forhold til testresultatene- for min del er de verktøy med tanke på videre avl.

Jeg har heller ikke til hensikt å starte en heksejakt på hvilke jaktbeagle linjer som kan være rammet av IGS da det ikke vil tjene noen hensikt. Om det skulle vise seg at det er IGS i noen jaktbeagle linjer her i Norge, så er dette kunnskap alle er tjent med og kan dra nytte av. I de tilfellene jeg kjenner til vil avlsdyrene bli testet og forhåndsregler vil eventuelt bli tatt med tanke på videre avl.

Ingen oppdrettere er "immune" mot genetiske problemer, og vi har et felles ansvar for å inkludere gentesting som en del av våre kriterier i avlen.


Everyone should remember that you didn't singlehanded create this condition -nature did and lots of people have beagles related to yours and with similar ancestors who will also have it.
So don't witch hunt -get out there and test!
"Samantha Goldberg om gentester"

 

17.10.14. IGS testresultatene for avlhundene mine er kommet, og Zac, Panda og Hawana er alle fri/normal (N/N).

Mvh Janne 15.10.14

Imerslund-Gräsbeck syndrom (IGS)Imerslund-Gräsbeck syndrom (IGS) er en sykdom man finner hos Beagler, Border Collies, Australian Shepherds, Giant Schnauzers og hos mennesker. Hunder kan ikke produsere vitaminet B12 (også kjent som Kobalamin), og er avhengig av opptak gjennom maten ved hjelp av et protein molekyl kalt Intrinsic Factor, som binder B12 og fungerer som et hjelpemiddel for opptak via slimhinnene i tarmen.

Proteinet Cubam (CUBN), som binder seg til B12 og hjelper med transporten fra slimhinnene over til blodbanen, slik at kroppen kan nyttiggjøre seg av B12. Men hos hunder med IGS er det blitt en mutasjon/feil på Cubam proteinet slik at transporten av B12 til blodbanen ikke fungerer og fører til at hunden ikke får opptak av B12 gjennom maten.

Det er flere grunner til at Vitamin B12 er viktig for hunden. Blant annet er B12 viktig for produksjonen av røde blodceller, og utvikling og vedlikeholder av nervesystemet. Uten tilstrekkelig mengder av B12, vil hunden raskt utvikle macrocytic anemi med dårlig vektøkning, dårlig vekst/utvikling og etter hvert vise nevrologiske tegn på at nervestrukturen ikke utvikler seg riktig.

De første ukene etter fødsel er de avhengig av det lageret de har bygd seg opp gjennom svangerskapet, men uten tilførsel vil hunden etter hvert bli så dårlig at den til slutt dør. B12 tilskudd som skal tas oralt (via munnen) hjelper ikke (tarmen kan ikke ta opp B12 som tidligere nevnt)- den eneste måten å få tilført B12 er via ukentlige injeksjoner frem til B12 mengden er på et tilstrekkelig nivå. Der etter kreves regelmessige blodprøver for å sikre tilstrekkelig konsentrasjon og nye injeksjoner når nivået faller. IGS er en sykdom som krever livslang behandling.

De første symptomer er ofte vage med dårlig appetitt, tilsynelatende magesmerte, der valpen ser dårlig ut og nevrologiske symptomer, og med mindre det er tatt blodprøve av B12, så er det vanskelig å fastslå hva som er galt med valpen. Mange av valpene har i utgangspunktet vært antatt å ha en defekt lever eller mage/tarm problemer inntil B12 nivået er kontrollert. Hos rammede valper er B12 nivået ofte bare 1% av hva det skal være. Injeksjoner med B12 gir rask bedring, og dersom valpen er behandlet tidlig nok vil de bli normale igjen. Uten nødvendig behandling vil de dø.

Sykdommen rammer begge kjønn og har en autosomal recessiv arvegang-som betyr at begge kopiene av genet må være rammet for at hunden har IGS. Dersom bare én kopi av genet er rammet er hunden bærer av sykdommen, men har den ikke selv.

 IGS hos beagle ble første gang beskrevet i 2000 på Veterinary Hospital of the University i Pennsylvania, men mutasjonen ble først identifisert i 2013.
 

N/N Ingen Kopi av IGS Mutasjon Normal (fri)
N/IGS 1 Kopi av IGS Mutasjon Bærer
IGS/IGS 2 Kopi av IGS Mutasjon Affected (Har IGS)

 

Jevnt kull....

I et av de første kullene vi oppdrettet, brukte vi en svensk import hanne, og avlsrådet for beagle den gangen ønsket å se valpene da de var 6-7 uker gamle. Jeg husker enda hvor stolt vi var da kullet ble omtalt som «særdeles jevne i størrelse og utseende».  Hvor ofte omtales ikke valpekull som jevne i størrelse og utseende- som om det var noe helt spesielt? «Ja, det må være en dyktig avlstispe siden valpene er så jevne». 

Som oppdretter skal man aldri være tilfreds- det vil alltid være egenskaper eller kvaliteter som kan forbedres. Mål man må strekke seg etter. Dessverre er det alt for mange som ser seg blinde på egne hunder og eget oppdrett, og er tilfreds med de resultater de oppnår. Er man tilfreds, vil man aldri stille seg kritisk og undrende og heller ikke lære mer. Og uten kunnskap og læring er det ingen fremgang.

Målsettingen med avl er alltid å skape bedre individer enn avlsdyrene, og motivasjonen ligger i håpet om å avle fremragende hunder. Det ligger mye tid og planlegging bak et kull, og en håper at det i det minste skal være en lovende valp. Så et jevnt kull hvor ingen skiller seg ut, er en skuffelse for oss som oppdrettere.  Misforstå meg rett- valpene som blir født er alltid like ønsket og de blir utmerket familiehunder som kan gjøre det svært bra både på skogen og i utstillingsringen. Men de mangler det lille ekstra, som gjør at deres egenskaper er verdt å ta vare på i videre avl. Og det er ikke sånn at alle beagler som blir født bør avles på.

Vårt hovedansvar som oppdrettere ligger hos rasen, og det er av hensyn til rasen at man velger ut de mest lovende valpene og plasserer dem der hvor de blir drevet frem.  De andre valpene blir lykkelige familiemedlemmer som utelukkes fra videre avl. Hadde ansvaret ligget i å sørge for at det ble født flere beagler generelt, så ville det ikke være behov for å premiere dem på utstilling eller jakt, og heller ikke behov for mer kunnskap. Det ville være nok at de var beagler.

Uansett hvor mye en skulle ønske det, så er det ikke slik at alle valper i et kull er av lik kvalitet.  Grunnen til at de blir fremstilt slik er utelukkende for å selge flere valper. «Ja, du har siste valget på valp, men det er ingen fare- valpene er så jevne og like at jeg har problemer med å skille dem fra hverandre» Med andre ord- uansett hvilken valp du velger så blir du fornøyd.  "Gratulere, du har kjøpt deg en «beagle»! Men om målsettingen din er å skaffe deg en avlstispe eller utstillingshund, vil du da være fornøyd med å nøye deg med bare en «beagle»? Du stiller jo krav til alt annet du anskaffer, så hvorfor ikke det når du kjøper en hund du skal ha glede av de neste 10-15 årene?

"Jeg skulle hatt en bukse!
Noe spesiell type du er på jakt etter?
Nei, jeg er fornøyd med bare en bukse."

Mvh Janne

MLS hos beagle

I den senere tid har det vært rettet pekefinger mot såkalte «useriøse» oppdrettere, og kriteriene for å havne under denne betegnelsen blir stadig flere. For øyeblikket er heksejakten rettet mot oppdrettere som ikke selger valper utelukkende til jakt og jaktprøve. Og «alle» seriøse oppdrettere selger bare til valpekjøpere med lang og bred erfaring- hvor de vet at avkommene blir drevet fram. Det høres flott ut, ikke sant?

Men tar man gjennomsnittet av fødte valper fra 2007 til 2011, så ble det født ca 309 valper pr år. Antar man at 1/3 av oppdretterne er «seriøse» så burde det ha vært langt flere beagler som ble stilt på prøve årlig og flere jaktchampioner. Hva med rekrutteringen da? Om alle bare selger valper til erfarne folk, hvor skal nye valpekjøpere få sine valper fra? Det er forhåpentligvis andre faktorer som avgjør om man er seriøs eller useriøs som oppdretter enn hvem man selger valpene til, og helse er en av faktorene som bør vektlegges.

Beaglen er en frisk rase, men gjennom årene har det blitt født beagler over hele verden med MLS (Musladin-Lueke Syndrome), også kjent som Chinese Beagle Syndrome. MLS er en genetisk lidelse som rammer utvikling og struktur av bindevev hos beagle. Karakteristiske tegn hos valper med MLS er korte tær på forben eller alle fire ben, brettet og høyt ansatte ører på flat skalle med ekstra brusk i ørekanten, skrå stilte smale øyne (der av navnet Chinese Beagle Syndrom), krokete ben og veldig tykk og stram hud. Valper med MLS er liten av vekst med et veldig stivt ganglag. De korte tærne gjør at de står og går som en ballerina. I midlertidig er det viktig å merke seg at ikke samtlige valper viser alle tegn/symptomer på lidelsen. Beagler med MLS lever et godt liv og kan bli gamle, men de er ikke egnet til jakt på grunn av overnevnte symptomer.

Kilde: http://www.aladarbeagles.com Kilde: http://www.aladarbeagles.com

MLS har en automal recessiv nedarving- enkelt forklart må hunden få ett sykdomsgen fra hver av sine foreldre for å utvikle sykdom, og det er bare hunder som har sykdomsgenet i dobbel dose(fra begge foreldre) som utvikler sykdom. Hunder som er bærer av sykdommen, har ikke sykdommen selv- men vil kunne gi avkom med MLS dersom den blir paret med en annen bærer av sykdommen. I forhold til MLS så benyttes følgende betegnelser:
N/N = Fri
N/MLS= Bærer
MLS/MLS= Har sykdom

Her i Norge har det vært født flere kull der det har vært valper med MLS, men det var først i 2010 at en oppdretter satte fokus på dette etter at det ble født en valp med MLS. Den gangen skapte det skepsis hos oppdrettere og flere var redd for å teste sine hunder av frykt for at de ikke kunne avle på dem. Avlsrådene i Norge,Sverige og Finland var enige om at man «ikke skulle kaste barnet ut med badevannet», og at man derfor ikke skulle utelukke bærere fra avlen.

Pares en Fri (N/N) med en Fri (N/N) blir det ikke født bærer eller avkom med MLS.

  N N
N N/N N/N
N N/N N/N


Pares en Fri (N/N) med en bærer (N/MLS) er det 50% sjanse for at det blir født avkom som er Bærer (N/MLS)

  N N
N N/N N/N
MLS N/MLS N/MLS


Pares en Bærer (N/MLS) med en Bærer (N/MLS) er det 50% sjanse for at det blir født avkom som er bærer (N/MLS) og 25% sjanse for at det blir født avkom som har MLS (MLS/MLS)

  N MLS
N N/N N/MLS
MLS N/MLS MLS/MLS


Det er utviklet en DNA test for MLS- noe som gjør at det er enkelt å utelukke MLS fra avlsprogrammet ved at man tester avlsdyr/avkom og beholder de avkom som er fri. Testen koster 50$ (Cirka 300kr) og er enkel å ta. Instruksjon for bestilling og gjennomføring av test finner man på Avlsrådet for beagle sin hjemmeside (www.avlsraadet-beagle.com )

Valp nr 2 i første rad, og 1 og 3 i andre rad har MLS. Legg merke til den rette halen og bakbein som begynner å bli stive, mens forbein fortsatt er normale. Kilde; http://www.aladarbeagles.com Valp nr 2 i første rad, og 1 og 3 i andre rad har MLS. Legg merke til den rette halen og bakbein som begynner å bli stive, mens forbein fortsatt er normale. Kilde; http://www.aladarbeagles.com

Som medlemmer av NKK og som oppdretter som registrerer valper hos NKK er man forpliktet til å følge NKKs Etiske grunnregler for avl og oppdrett. Så det er ikke lengre et spørsmål om man vil eller ikke vil teste sine hunder.

Vi vet at MLS er en arvelig sykdom med en recessiv nedarving, og som oppdretter er vi forpliktet til å teste våre avlsdyr dersom det foreligger grunnlag til å anta at de er bærer av arvelig sykdom jamfør med retningslinjene til NKK og FCI for oppdrett og avl: «Resultater fra DNA-tester for arvelige sykdommer skal brukes for å unngå å avle syke hunder, ikke nødvendigvis for å utrydde sykdommen. Ved automal recessiv nedarving kan en bærer kun brukes dersom den pares med en hund som er fri for det sykdomsfremkallende genet» (Kilde; NKK)

Avlsrådene i Norge, Sverige og Finland har laget sin egen oversikt over hunder som er testet, og i England finner man en større oversikt over hunder fra hele verden som er testet for MLS. Ser man på Avlsrådet for beagle i Norge (http://www.avlsraadet-beagle.com/helseopplysninger/mls-testet-hunder-20506295 ) vil man oppdage at noen av de største kennelene i Norge har gitt bærere (N/MLS), og foreligger også opplysninger om at valpekjøpere har kjøpt beaglevalp med MLS. Derfor bør flere hunder testes slik at man i fremtiden unngår at flere valper med MLS blir født.

Hva hjelper det om samtlige beaglevalper som blir født selges til jegere, dersom stadig flere av dem har MLS? Skal man betegne noen oppdrettere som "useriøse", så må det være de som ikke er opptatt av rasens helse eller ikke følger retningslinjene til NKK og FCI. De som har blitt opplyst om MLS, men som velger å ikke teste sine hunder - eller de som tester hundene, men som velger å ikke offentliggjøre resultatet fordi hunden er bærer.


Hvorfor ser du flisen i din brors øye,
men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?

Mvh Janne

Kjøpe seg beagle valp

Som valpekjøper byr det på utfordring å skulle orientere og velge blant flere oppdrettere. Det er blitt litt «tv-shop» over beagle kjøp i dag. «Om du velger valp fra meg får du med stamtavle, kjøpekontrakt, idmerking, helsebok, orm/mark kur, forsikring hjemreise dagen, valpepakke etc på kjøpet»  Disse blir nevnt som om det skulle være ekstra utstyr som følger valpen. Enkelte oppdrettere tar også ekstra betalt for denne «pakken», men det er ikke vanlig praksis.

  • Oppdretter forplikter seg til å følge NKK sine retningslinjer for oppdrett og avl, og da skal valpen selges med stamtavle i NKK og den må være id merke valpen med micro chip.
  • Agria gir gratis valpeforsikring til alle oppdrettere som forhåndsregistrerer sine valper i NKK, og denne gjelder til og med hjem reise dagen.
  • Anskaffelse av valp dekkes av kjøpsloven, og for å sikre kjøper og selgers interesser benytter man kjøpekontrakter.
  • At valpen gis jevnlig mark kur mens den er hos oppdretter er en selvfølge. Helsebok får man av veterinær når den blir veterinærbesiktiget før levering.
  • I henhold til retningslinjene til NKK så kan ikke en valp leveres før den er fylt 8 uker, og det er valgfritt om valpen leveres vaksinert eller ikke. Dette skyldes ny forskning som viser at valper uavhengig av om de er vaksinert ved 8 ukers alder eller ikke, må vaksineres når de er 12 uker. (Jeg har valgt å beholde valpene lengre enn 8 uker, men de som blir leveres før de er fylt 12 uker blir alltid vaksinert før de drar til nye hjem.)
  • I forhold til valpepakker så er det gratis reklame produkter utlevert av produsenter av hundefor som alltid er på jakt etter nye kunder, og det deles rundhåndet ut valpepakker til  alle oppdrettere. I tillegg sender NKK ut «gavekort» på Eukanuba til nye valpekjøpere.
  • Det er en selvfølge at man sender med en teppe bit med vante lukter av mor og søsken- valpens ve og vel står alltid høyest og man ønsker at overgangen fra valpekasse til nytt hjem går så smertefritt som mulig.

Det blir til og med reklamert for at valpene blir sosialisert, tatt med på biltur, har kontakt med barn og andre dyr osv. For min del er dette en selvfølge og en stor del av det å drive oppdrett, og utgjør skille mellom oppdrett og valpeproduksjon (Les: valpefabrikk)

Noen oppdrettere selger, av ulike grunner, sine valper uten stamtavle. En beagle som blir solgt uten stamtavle likestilles med en blandingshund. Du kan ikke stille den på utstilling, delta på aktiviteter som jaktprøve o.l., og  du kan heller ikke få registrerte valpekull (få stamtavle på valper) etter den.

Å registrere en valp i NKK er det bare oppdretter som kan gjøre, og da må hele valpekullet registreres.
Det koster 415 kr pr valp, og registreringen av alle valpene i kullet må gjøres før de er 3 måneder gamle. De blir da registrert på oppdretter, og så er det gratis for oppdrettere å omregistrere dem til nye eiere før de er 6 mnd gamle.

Alle oppdrettere har de beste valpene- og det er klart at jeg også synes at «mine» er de beste. Men som oppdretter er jeg mest interessert i at du som valpekjøper blir fornøyd med den valpen du anskaffer. Den skal passe til ditt liv og imøtekomme dine behov. Så når du ringer og ønsker å kjøpe en valp, så er mitt ansvar å finne ut om jeg har en valp som imøtekommer dine ønsker. Og så er det din oppgave å være bevist på hva du ser etter.

Er du bare på jakt etter en hund, så kan du henvende deg til hvilken som helst oppdretter. Alle har hunder til salgs. Men som regel har man noen tanker og forventninger til denne fremtidige firbeinte vennen, og disse må du være tydelig på. Det er ingen oppdrettere som leverer den «komplette» beaglen- den friske og trivelig familiehunden som alltid fungerer optimalt på jakt og i utstillingsringen. I avlen må man gjøre valg hele veien, men dessverre er det enkelte oppdrettere som tror det er så enkelt som "ja, takk begge deler".

Er det en jakthund som står øverst på din kriterieliste, så anbefaler jeg deg å se på avlsrådet for beagle sin valpeliste- der vil du finne valper etter foreldre med veldokumenterte jaktlige egenskaper i mange generasjoner og sjansene for å få en dyktig jakthund er god. Men du bør sjekke at begge foreldrene er jaktpremiert, da enkelte tisper blir godkjente uten at de er jaktpremiert. Eksteriørmessig vil det være et «godt» eller i noen tilfeller «meget godt» eksteriør, men du kan ikke forvente at du får en utstillingsstjerne av «utmerket» type. I oppdrett av showbeagler vet man ikke noe om de jaktlige egenskapene bakover i stamtavlen, så har jeg ingen muligheter til å forutsi hvordan avkommen blir som jakthunder. Kanskje blir den like dyktig på jakt som mor eller far- bare fremtiden som vil vise det. Men jeg anbefaler alltid valpekjøpere som ønsker å anskaffe seg en jakthund om å kontakte oppdrettere av jaktbeagle. Mitt fokus er alltid på rasen og den er mer tjent med at du får en god jakthund fra dokumenterte jaktlinjer og blir fornøyd, enn at jeg får solgt en valp.

Er det en ren familiehund som står høyest på ønskelisten, så bør du styre unna jaktbeagler. Disse er avlet med tanke på jaktegenskaper og vil prege hundens adferd. En jakthund vil ha behov for mye aktivisering for at den ikke skal få destruktiv oppførsel og gå løs på for eksempel interiør. Det vil ligge i dens natur at den ikke kan slippes løs i hage eller på skogen uten tilsyn. Den vil være mer fokusert på lukter enn på deg, og du må jobbe hardt for å fange dens oppmerksomhet. Showbeagler er utmerket familiehunder, og er avlet med tanke på at de skal kunne håndteres hele tiden og at hundene skal leve sammen i flokk. De er roligere og har et mer behagelig temperament enn jaktbeaglen.

Er det en utstillingshund du ønsker, så bør du kjøpe denne av en oppdretter av showbeagler.Kvaliteten på den Norske beaglen er på et mye lavere nivå enn verden for øvrig. Her i Norge er det et fåtall som driver med showbeagler, men går man utenfor Norges grenser så finner man et utall oppdrettere som har flotte hunder. Styr unna oppdrettere som driver oppdrett av kombihunder- jaktbeagler i kombinasjon med showbeagler. Som jeg har nevnt før- avl er ikke så enkelt som å blande saft og man kan heller ikke velge hvilke egenskaper man ønsker. Det er ikke slik at en kan kombinere en utstillingsstjerne med en jaktstjerne og forvente avkom som er stjerner på både jakt og utstilling. Hadde det vært så enkelt hadde flere lykkes med det.

Er målsettingen din å drive fremtidig avl, så bør du informere om dette. En god avlstispe eller hannhund er ikke nødvendigvis den flotteste hunden i kullet eller den beste jakthunden på skogen- den har andre egenskaper som gjør at den passer ypperlig som avlshund. Og dette vil oppdrette kunne hjelpe deg med.


Mitt råd til deg som valpekjøper er; vær kritisk, still spørsmål -og høres det for godt ut til å være sant, så er det som regel det også!!

Mvh Janne

Alt var bedre før....

Jeg satt og kikket gjennom noen gamle bøker med bilder og stamtavler av beagler fra Norge, Sverige og Finland. Hunder som har satt sine spor på dagens jakthunder, og som man finner igjen stamtavlene om man går flere ledd bakover. Det som slo meg da jeg kikket på disse bildene er hvor lite utvikling det har vært på eksteriøret hos jaktbeaglen.

Oppdrettere i Norden har vært dyktige med å få frem gode jakthunder, og det har vært stor utvikling i de jaktlige egenskapene . Søket er blitt betydelig bedre, og beagle ulingen er borte. Den hevder seg i prøvesammenheng, men eksteriøret er det samme som det var for 40-50 år siden. Så burde det ikke vært utvikling her også?

I 2008 dro jeg første gangen til verdens utstillingen med tre av min jaktbeagler- hunder som hadde gjort det særdeles bra på utstilling både i Norge og Sverige. Ambisjonene var store, men det ble et brått møte med virkeligheten. Skillnaden mellom jaktbeagle og showbeagle var enorm. Men der og da var jeg så naiv og blind at jeg trodde at jaktbeaglen var normen for rasen og følte bare tristhet over forskjellen.

Nivået på dagens beagler er elendig sammenlignet med verden for øvrig. Jeg våger å påstå at de fleste hunder som kan smykke seg med utstillingschampionat tittelen i Norge, aldri ville nådd opp i andre land. Noe er feil med systemet når det rasetypiske som farge og gemytt teller mer enn selve eksteriøret.

Det er ikke sånn at man kan skylde på utgangspunktet og si at det var dårlig. På tidlig femti tallet ble det importert hunder fra Gladys Claytons Barvae, Judith Irelands Annasline, Carroll Diaz Page Mill, Heather Priestleys Pinewood, Catherine Suttons Rossut og Douglas Appletons Appeline. Hunder fra disse kennelene har vært med å forme showbeagler verden rund og har dannet avlsgrunnlaget for flere store oppdrettere. Mens de her I Norden har dannet grunnlaget til den jaktbeaglen vi kjenner I dag.

Men hvorfor er det ingen utvikling på eksteriøret hos beaglen i Norden? Oppdrettere må ta en stor del av skylden. I liten eller ingen grad blir eksteriøret vektlagt i avlen i Norge. Enkelte tror avl er så enkelt som å blande saft, mens andre kamuflerer det med å fremstille det dårlige eksteriøret som noe positivt- lett og funkjsonelt eksteriør kalles det.  (Jeg har skrevet om dette tidligere) Gode jakthunder med dårlig eksteriør blir kombinert og gir avkom med de samme eller flere svakheter som foreldrene. Når de ikke opp på utstilling legges skylden på andre årsaker slik som showbeagler.

Jeg våger å påstå at flere også glemmer å kikke på sin egen hund med kritiske øyner- hvilke styrker og hvilke svakheter har den? Hva kunne vært bedre? Vist man ikke er klar over styrker og svakheter, hvordan skal man da kunne forbedre noe? Og det er ikke slik at alle hunder er av championkvalitet- det må en bare innse, men den kan ha andre kvaliteter som vektlegges mer. Gjennom flere tiår har utstillingsdommere over hele Norge blitt presentert for beagler med "dårlig" eksteriør, og lista for hvordan en beagle skal se ut er lagt deretter. Selv er jeg den lykkelige eier av en fantastisk jaktbeagle av typen "lett og funksjonelt" eksteriør. Eksteriørmessig fortjener hun ikke mer en "excellent" på en god dag, og jeg vet at om jeg stiller henne flere ganger så vil hun bli Utstillingschampion i Norge. Men så lenge jeg vet at kvaliteten på eksteriøret er for dårlig og at hun ikke er av championatkvalitet, så velger jeg bevist å ikke stille henne mer. For min del ville det ikke være riktig å si at hunden er "utstillingschampion" når jeg vet at andel svakheter er større enn fordeler.

Man kan si mye om showbeagle, men jeg håper den vil ha en positiv effekt på jaktbeaglen i lengden. Ved at flere showbeagler deltar på utstilling, heves nivået på beaglene. Hunder med dårligere eksteriør vil tape for hunder med bedre eksteriør, og dette vil tvinge oppdrettere til å vektlegge eksteriøret i større grad enn det gjøres nå.

Life is too short to hunt with ugly dogs....

Mvh Janne

Årets jakthund- til min eller rasens beste?

«Du må ofte kjempe et slag flere ganger for
faktisk å vinne.»


I disse dager er det kåringer av «årets jakthund» i raseringer og harehundklubber over hele landet. Personlig har jeg et avslappet forhold til kåringer, men synes det er et positivt tiltak om målsettingen er korrekt.

Kåring av «årets jakthund» sin overordnete målsetting er å få flere til å delta på jaktprøver. For beaglen sin del er det, sammenlignet med andre raser, få som deltar på jaktprøve med sine hunder. I Norge i fjor var det (data pr 10.04.14) 84 beagler som stilte på prøve fordelt på 54 ulike hunder.  Til sammenligning var det 327 starter i Sverige samme periode.

Vi får ikke bedre hunder om de er Nordisk Mester eller NM Vinner småhund, men det har en positiv innvirkning på rasen da flere går til anskaffelse av beagle. I 2008 ble Carnelians Aramis Otto Nordisk Mester for beagle, og det ble skrevet mye positivt om hunden og rasen generelt. Ser man på statistikken for antall registrerte beagle i Norge, så ser man en betydelig økning i antall registrerte i 2009 på hele 143 stk. Tilsvarende effekt hadde Langedals Bonnie da hun ble Nordisk Mester i 2012 hvor det ble en økning i antall registrerte beagler med 82 stk året etter. For å få bedre hunder er vi avhengig at flere stiller sine beagler på prøve slik at man får et bredere utvalg av jaktpremierte hunder å velge mellom. Slik tilfellet er nå, er utvalget snevert.

For noen år siden ble det lagt frem et forslag for raseringen for beagle her i landet om å ha en jaktprøve på en fastsatt dato, hvor deltagere over hele landet kunne delta gjennom åpen prøve for sin lokale harehundklubb. Dette er en prøvetype som flere andre raseringer har tatt i bruk med stort hell for å få flere til å stille på prøve. Men forslaget ble stemt ned i raseringen for beagle. Argumentene som ble fremlagt vitnet om at egeninteressen hos var større enn ønsket om økt rekruttering.

Ser man på statuttene til kåringen for «årets jakthund (beagle)» så er det nærliggende å anta at denne holdningen fortsatt råder i raseringen for beagle.

PRØVE HARE REV RÅDYR
1 SP 25 20 16
2 SP 13 10 8
3 SP 6 5 4
1 ÅP 20 16 13
2 ÅP 10 8 6
3 ÅP 5 4 3

I henhold til jaktprøvereglene går jaktchampioner og hunder som mangler SP prøver foran upremierte hunder og hunder med 1 ÅP. Her i Vest Agder er interessen for jaktprøver stor, men mangel på dommere og terrenger gjør at man må begrense antall deltagere. Mulighetene for å delta på SP er derfor begrenset for debutanter. Videre er det mange, særlig unge, som utelukkende bruker hunden på rådyr. Har man en rådyrspesialist vil man aldri nå opp i denne kåringen.  En beagle med 2x1 ÅP Hare (40 P) vil slå en med 3x1ÅP Rådyr (39 P). I tillegg er beaglen godkjent for å premieres på hare, rev, rådyr og hjort- men oppnådd premiering på hjort belønnes ikke i denne kåringen.

Det gis ekstra poeng om man vinner NM eller Nordisk Mesterskap for beagle. I NM har alle med jaktchampion mulighet til å melde på hunden sin og delta om den er champion. Hundens alder er avgjørende for hvorvidt den får delta om det er mange som har meldt på hundene sine. I Nordisk Mesterskap er det utelukkende harepremieringer som teller. Det er raseringen som står for uttakelsen blant innsendte søknader. Felles for begge mesterskapene er at de utelukker debutanter. (Unntak er NM dersom deltagelsen er særdeles liten).  Vinner man NM eller Nordisk Mesterskap så har man allerede vist at man har Norges/Nordens beste beagle, og en skulle tro at en seier i kåringen av "Årets jakthund" spiller liten rollen. Men for en debutant kan det gi inspirasjon til å fortsette med jaktprøver.

Kåringen offentliggjøres av raseringen 3 måneder etter at jaktprøvesesongen er avsluttet og 3 måneder før den begynner igjen. For sent til å kunne inspirere flere til å delta på jaktprøve den gjeldene sesongen...

I den Svenska beagleklubben har de valgt å sette et bredere fokus i kåringen av årets jakthund. De kårer «årets harehund», «årets rådyrhund» «årets revehund» og «årets all around hund». På denne måten når de flere beagle eiere og får flere til å stille på prøve. Listen blir jevnlig oppdatert underveis i sesongen, slik at man har mulighet til å påvirke resultatet med å stille på flere prøver underveis i sesongen. De har ingen krav om innsendelse av resultater eller medlemskap. Kåringen skjer utelukkende på de resultater som blir anerkjent av SKK. Den eneste målsettingen er at flere deltar på jaktprøver og får sine hunder jaktpremiert. Og med 327 startende beagler på prøve denne sesongen, er det kanskje på tide at man retter blikket den veien og setter i gang et lignende tiltak her Norge også?

Som oppdrettere bør hovedfokuset være utelukkende på avl, og ikke hvorvidt «mitt avkom» eller «min hund» er best. Vi bør tenke på hva som er til rasens beste og ikke på egen gevinst.
For rasens del er det viktigste ikke å vinne, men å delta…

Mvh Janne

Kennelblindhet

Kennel blindhet er et tema som det sjelden snakkes høyt om i beagle miljøet i Norge. I det store og det hele tør jeg våge å påstå at de norske beaglene er ganske så perfekte- det er bare regelverket i Norge det er feil på. Eller forholdene, eller andre beagle, eller.. Ja, unnskyldningene er mange og kreativiteten stor, men en ting kan man være sikker på; "min" hund er det ingen feil på.

En kan undre seg over at ikke flere beagler stilles på prøve når man leser om ulike beagler på nettet. Skal man tro det man leser så snakker vi om en ren avlet jaktmaskin helt uten sidestykke. Et effektivt søk på 500-1000 meter, ja enkelte søker gjerne flere kilometer- etterfulgt av raske uttak og tapsfrie hareloser.  Målet er selvfølgelig flertonig, har en utmerket hørbarhet og brukes bare når losdyret er på beina. Målbruk i fot og tap er uhørt. Skal man trekke frem noe negativ, så kunne nok lydigheten blitt noe bedre. Men på den andre side- sånt må man bare forvente med den enorme jaktlyst den norske beaglen har.

Jeg har lest om valpekjøpere som er fortvilet over at sin nyinnkjøpte valp ikke viser interesse for verken rådyr eller harefot, og har tenkt i mitt stille sinn at dette tar helt av. For meg er det innlysende at valper på 8-12 uker ikke skal jage, men man glemmer at subjektive fremstillinger på nettet blir «sannheten» nye beagle eiere må forholde seg. Vi er kommet dit hen at om ikke beaglen jager tapsfrie loser eller om den støyter i fot eller tap, så er den syk. Mest sannsynlig har den nesemidd. Det snakkes ikke høyt om dårlige beagler.

Beaglen har opphav som en packhund, hvor søket ikke ble vektlagt. Hunder som viste for mye selvstendighet og søkte uten for flokken, ble fjernet da dette ikke var ønskelig. Som følge av dette har beaglen hatt rykte på seg for å ha et dårlig søk sammenlignet med andre drivende hunder. Derfor har det vært mye fokus på søket, og man har vel overkompensert når man forteller om søket til dagens beagler som visstnok søker opptil en kilometer i luftlinje. Jeg vil våge å påstå at beagler med søk på 500-1000 meter er ueffektive, og at det er en uønsket egenskap. Mine hunder jakter sammen med meg og jeg er fornøyd om søket er 200-400 meter- så lenge det er effektivt. De fleste terrengene man jakter i tillater ikke at hunden søker ut flere kilometer og får ut dyr så langt borte fra eier. Innenfor støvermiljøet er det heller ikke ønskelig at søket er mer enn maks 500 meter, så hvorfor skal man ønske at en beagle har et videre søk?

I forhold til loser så må man skille på losdyret da det er vanskeligere å jage hare fremfor rådyr, hjort og rev. Det henger sammen med at luktmolekyler som hundene skal finne og følge blir formidlet ulikt fra hare til rådyr, hjort eller rev. Når man jager rådyr, hjort eller rev så er det ikke uvanlig at losene er tapsfrie. «Tapene» man får i rådyr, hjort eller reve loser er fordi hunden ikke kommer frem (hoppet ned en fjellskrent, over en stri bekk eller gått i ur). Haren på sin side gjør mer krumspring med at den kaster og odder underveis i losen, og vanskeliggjør arbeidet for hunden.

Tapsfrie loser- jo mine hunder har også loser hvor det ikke er noterbare tap, men de er ikke dagligdags. De kommer gjerne når føret er godt eller for de av hundene som kamuflerer tapene med målbruk- såkalte løse hunder. Jeg har også en beagle som er svært effektiv på tapsarbeidet og ringer tapene raskt slik at det ikke blir noterbare tap. Men minuset med denne hunden er at han, som følge av sin effektivitet, ofte tar haren og det er ikke en ønskelig egenskap hos en jakthund.

Det snakkes om løse og ærlige hunder, og begrepene mikses rundt og brukes alt ettersom man har behov for det. Jeg har hørt om "ærlige hunder som blir så fortvilet over å ikke finne losdyret at de støter på foten". Eller man skylder på løpetid når hunden er løs. En kan vel undre seg over at noen alltid stiller på jaktprøver når hunden har løpetid, eller at hunden har mange løpetider i løpet av samme sesong? For hunder som skal jage rådyr er det faktisk ønskelig at hunden støter i fot slik at det blir et roligere opptak, og selv synes jeg det er greit om det kommer enkelte støt når hunden jobber på harefot. Da vet jeg at den har funnet noe som lukter interessant, og kan sette meg ned og vente på uttak. Det er et faktum at løse hunder får mer gratis enn ærlige hunder og derfor har er dette blitt en ønsket egenskap for mesterskapshunder.  Bakdelen er at man på sikt får hunder som er løse i både fot og tap, og det er vanskelig å skille hvorvidt losdyr er på beina eller ikke. På den andre siden er det ikke slik at trange hunder er bedre enn løse hunder. Alle har sine fordeler og ulemper. Men hvorfor ikke innrømme at hunden har målbruk i fot eller tap? Hunden blir ikke dårligere eller bedre av den grunn, men det er enklere å forholde seg til dette i videre avl om beagleeiere er åpne om hundens egenskaper.

Med utgangspunkt i sitt opphav som packhund, har beaglen rykte på seg for å ha et dårlig mål- det blir gjerne beskrevet som «beagle uling». Det forundrer meg derfor- ut fra det en kan lese på diverse forum- at så mange beagler er flertonig i sitt losmål? I henhold til jaktprøvereglene så kjennetegnes et flertonig mål ved at det kan høres ut som at det er to hunder som jager sammen. Hunden auser ut grove og lyse toner samtidig i losen. Det er svært få hunder som er ekte flertonige. Enkelte hunder kan være flertonig under (for den aktuelle hunden) optimale vitrings- og føreforhold, men kan være enstonig på andre føreforhold. En stor del av lossekvensene må foregåmed flertonig mål for å kalle hunden for flertonig. Hvis det flertonige målet kun forekommer i noen få minutter etter uttak / gjentak, for så å gå over i enstonig mål, er hunden å betrakte som enstonig. Er du i tvil om hunden har et flertonig mål, så er den sannsynligvis enstonig. Du er aldri i tvil når du hører en flertonig hund. (Kilde Dommerhåndboken, NHKF) Burde ikke vi være stolte over det målet beaglen i dag har, uten å føle behov for å fremstille det bedre enn det faktisk er?

Som beagle eiere og oppdrettere har vi et overordnet ansvar for hvordan vi fremstiller hunden. Vi er forbilder for de mange som skaffer seg beagle, og vi setter standarden for hvordan beaglen faktisk «er». Men hvordan kan vi gjøre det, om vi finner på unnskyldninger og ikke er ærlig i måten våre egne hunder framstilles på? Alle hunder har positive og negative sider, og skal man forbedre en rase blir man nødt til å se begge sider på en objektiv måte.  Hvilke egenskaper ønsker jeg å forbedre og hva ønsker jeg å beholde? En må være innforstått med det faktum at «min» hund ikke er standarden for rasen- det er alltid rom for forbedringer. Men for å kunne forbedre noe, må man være åpen for forandring.

Mvh Janne

Funksjonelt eksteriør

«Beagle med et lett og funksjonelt eksteriør bygd for jakt mange dager i strekk». Høres dette kjent ut?  Stadig oftere blir det referert til beagler med lett og funksjonelt eksteriør, men hva ligger i begrepet funksjonelt eksteriør?

Alle beagler, uavhengig av land eller bakgrunn, blir bedømt ut fra en rasestandard. Land underlagt FCI benytter seg av rasestandarden som er utarbeidet i England- beaglens hjemland. Mens man i USA tar utgangspunkt i en rasestandard utarbeidet av den Amerikanske Kennel Club, hvor man gir poeng for ulike deler på beaglen. I Norge, som er underlagt FCI, forholder vi oss til den britiske rasestandarden. Den første rasestandarden for beagle ble utarbeidet i 1890- samme år som den britiske beagleklubben ble dannet.

På folkemunne blir rasen delt inn i to typer; «Showbeagle» og «Jaktbeagle», men i rasestandarden finnes det bare en type; nemlig beagle. Så uavhengig av om hunden kommer fra showlinjer eller jaktlinjer, så blir den bedømt utfra samme rasestandard. Rasestandarden har som utgangspunkt å bevare rasens særtrekk og funksjon. Beaglen som er en jakthund, blir derfor bedømt utfra de egenskaper som er optimalt for en jakthund. Som oppdretter bør man kjenne til rasens historie og dens anatomiske sammensetning da disse henger sammen.

Men tilbake til begrepet «funksjonelt eksteriør». I de fleste tilfeller blir dette begrepet benyttet om hunder av typen jaktbeagler. Det er oppdrettere av jaktbeagle som selv har begynt å bruke begrepet for å skille egne hunder fra beagler av typen «Showbeagle». Det blir fremsatt påstander om at «Showbeaglen» er stor og tung, og ikke kan fungere i skogen over flere dager, mens jaktbeaglen er lett og har et funksjonelt eksteriør som gjør at den kan fungere på jakt over mange dager. Rasestandarden sier at beaglen skal være «Robust, kompakt bygget, kraftig uten å virke grov», så både hunder som er av den lette typen eller av den store og tunge typen er feil i henhold til rasestandarden.

Beaglen er en jakthund og tilhører gruppen 6/4 som innbefatter dachs, drivende og spor hunder. Uttrykket «jakthund» indikerer at det er nødvendig for rasen at den er godt bygd for å kunne utføre sitt arbeid. Som jakthund må den i møte komme flere jaktegenskaper, som alle tar utgangspunkt i bevegelse. Derfor sier det seg selv at en jakthund må være godt bygd og ha gode bevegelser. I utstillingsringen skal hunden trave, mens når den er på skogen veksler mellom å trave og galoppere. Enkelte hunder velger også å bruke passgang for å spare på energi. En hund som traver viser alle feil og fortrinn kroppen har.

Trav er et totrinns ganglag og det enkleste av dem alle. Sekvensen er en diagonal etter den andre- venstre frambein og høyre bakbein beveger seg i samklang med hverandre slik som høyre frambein og venstre bakbein også gjør. For å sikre en evigvarende støtte, beveger den fremre foten seg litt i forkant av sin koordinerte bakbein slik at blir rom for potene til å møtes uten å «kollidere». Under ses bilder av hundens trav. (http://vanat.cvm.umn.edu/gaits/trot.html)

loading...

En hund som jager og har full kontroll på losdyr og terreng vil ofte sette opp raskere fart og slå over til gallopp. Under ses bilder av gallop (http://vanat.cvm.umn.edu/gaits/transGallop.html) Man kan bare forestile seg den belastning/trykk som blir lagt på fronten til en hund i galopp.

loading...

En jakthund kan sammenlignes med en klokke, hvor deler og sammensetning må passe sammen for at den skal fungere optimalt. Vi kan ikke gjenkjenne hundens svakheter uten å vite hva som gjør dem svake og hvilke funksjoner som kan kompensere eller endre svakhetene. I avlen gjør man valg og setter sammen de kombinasjoner man selv har tro på basert på hundens og dens forfedres egenskaper. Det er vi som har "bygd" dem små eller store, lette eller tunge, lange eller korte. Og ikke alltid har vi vært like bevisste i våre valg. Dagens beagler, slik vi kjenner dem i Norge, er handikapet av det faktum at vi tvinger deler på dem og bevarer dårlige egenskaper sammen med de gode. De står i skarp motsetning til ville dyr, som er mer heldige da de har en større seleksjonsprosess styrt av den sterkestes rett til å overleve.

Som oppdrettere er vår eneste ressurs å finne ut hvilke parter som gjør hva, hvordan de virker og hva som gjør forskjellen på en god og dårlig hund- eller mer spesifisert; hva er bra og hva er dårlig??

Ta for eksempel hundens skulder. Gode og tilbakelagte skuldre er viktig av flere grunner- blant annet gir de demping av bevegelser, men de sparer også mye energi. Man kan måle rekkevidden på steget på skulderens helning. Den optimale helningen på et skulderblad er 45 grader. En oppdretter som vet at en jakthund med optimale skuldre er 2 ½ gang mer effektiv og bruker 25% mindre energi enn en hund med 60 grader, vil aldri være fornøyd med en beagle med 70 graders helning på skulderene. I løpet av en uke med daglig jakt utgjør dette mye.

For en drivende jakthund er lave haser også viktig. Ser man på for eksempel haren eller rådyr har disse lange haser, noe som gir rom for sprint, mens dyr med lave haser har mer utholdenhet. En beagle som skal jage hare, rev, rådyr eller hjort over lengre tid vil trenge å være bygd for utholdenhet. Også blant beagler finner man ku haset individer- dette er ikke ønskelig da effekten i bevegelsene blir redusert og hunden bruker mer energi.

Vektstangprinsippet gjelder for bevegelser hos hunden, og hode og nakke skifter tyngdepunktet fra side til side under bevegelser. Når en hund løper strekker den hodet og nakken fremover for å overføre mer vekt til frambeinet og skape større ustabilitet- og dermed øke farten. Når den skal stopp hever den hodet og nakken slik at tyngdepunktet flyttes bakover og dermed fungerer som bremse. Lange hoder og nakker flytter tyngdepunktet mer fremover enn korte hoder og nakker, og dermed også mer rom for økt fart. Ta for eksempel løpshester der jockey sitter så langt fremme som mulig for å bidra til økt fart. Samme prinsippet gjelder for hunder. Som jakthund er beaglen avhengig av å kunne bøye nakke og hode til bakken for å lette sitt arbeid med å finne vilt/fot uten at den må senke overkroppen betraktelig. Den må ha en sterk overlinje og en god underlinje. Plassering og utforming av brystkasse er viktig med tanke på inntak av oksygen og blodforsyning fra hjerte. I det hele er det mange elementer som spiller en stor rolle, og rasestandarden nevner dem alle.

Beaglens hode bedømmes også utfra dens bakgrunn som jakthund. Man foretrekker hunder med fylling rundt øynene da dette har innvirkning på kraften i bittet til hunden. Derfor unngår man snipete hunder som mangler fylling rundt øynene og dermed også muskelmasse som skal gi kraft til bittet. Beaglens ører tjener en hensikt både i lengde og hvordan de er ansatt da ørene skal samle opp luktmolekyler, men også forhindre at hunden blir distrahert i sitt arbeid med å finne vilt.

Blant beaglens særtrekk er hale og blikk- det er disse som kjennetegner rasen og som skiller den fra andre raser. Og derfor er det viktig å beholde disse trekkene. Det samme gjelder fargen og pelsen- beaglen kommer i en stor variasjon av farger og mønster, og det meste er tillatt med unntak av leverfarge.

Og så var det dette med funksjonelt eksteriør da? Selvfølgelig ønsker man det. Men det er dessverre ikke så enkelt at lette jaktbeagler automatisk har funksjonelt eksteriør og er bygd for mange dager i skogen. Når jeg ser bilder, videoer eller møter hunder som blir omtalt som den lette jaktbeagletypen med det funksjonelle eksteriøret så tenker jeg at det bare er en ny måte å skjule det faktum at hunden er dårlig bygd og at oppdretteren ikke vektlegger eksteriøret. Det kan være en fantastisk jakthund, selv om den er dårlig bygd. Den kan ha stor jaktlyst og vare flere dager i strekk, men den er fortsatt dårlig bygd. Og konsekvensene av dårlig eksteriør er det bare hunden selv som opplever.

Som følge av min interesse for beagle så har jeg hatt gleden av å reise rundt i Europa og se veldig mange beagler-både av typen «showbeagler» og «jaktbeagler». Når man leser om og snakker med oppdrettere i Norge blir det fremsatt mange «sannheter» om begge typene, og det virker som de som har reist minst, er de som vet mest. Jeg sier ikke at min oppfatning er sannheten, men kanskje flere burde være litt mer kritisk til alle "sannheter" som blir fremlagt og heller gjøre egne vurderinger fremfor å stole på "eksperter". Det er ikke sånn at 25 år med erfaring fra beaglerasen er det samme som 25 år med læring.

Ta for eksempel Finske jaktbeagler- her i Norge blir de presentert som beagler av den «lette typen» som er små i størrelse (høyde) og kroppen. Da jeg var i Finland i forbindelse med jubileet til Den Finske beagleklubben i 2011 ble den finske beaglen fremstilt som kraftige hunder av god størrelse- de omtalte den som «kraftige tømmerhuggere» og var opptatt av at den måtte være kraftig bygd for å kunne utføre arbeidet sitt som jakthund. Jeg har stilt på flere utstillinger i Finland, og har selv sett at dette stemmer godt med beskrivelsen til de finske oppdretterne. Også her i Norge blir «jaktbeaglen» fremstilt som liten og lett av type. Vel, alt er relativt. De største beaglene jeg har møtt, har jeg nettopp møtt her i Norge.

«Pack beaglene» fra England blir også fremstilt som små og av den lette typen. I likhet med Norden og verden for øvrig, så finnes det variasjoner også her. Selv har jeg benyttet en engelsk importert packbeagle på en norsk jaktbeagle, med det resultatet at flere av valpene ble særdeles høye (målt opp til 45 cm på utstilling). Men selv om min erfaring er dårlig, så er ikke dette "sannheten". Det finnes alltid unntak og kanskje mitt tilfelle er et av dem. Det bør nevnes at Packbeagler ikke har anledning til å delta på utstillinger i regi av den Engelske kennel klubben, og at de har sin egen «rase»klubb kalt Association of Masters of Harriers and Beagles (AMHB). En skulle tro at det var AMHB som stod for utarbeidelsen av rasestandarden, men det stemmer ikke. Det er det den Engelske beagleklubben som gjør. Så selv i rasens hjemland er det ikke "packbeaglene" som er malen for rasen.

I Norge er «sannheten» om showbeagler at dette er beagler som er både store og tunge og som dermed ikke er egnet til jakt pga sin størrelse/kroppsbygning. Fakta om showbeagler er at man ikke har kjennskap til de jaktlige egenskapene da disse ikke er blitt dokumentert. Linjene bakover har ikke blitt dokumentert på jaktprøve og de aller fleste er heller ikke blitt benyttet til dette formålet. Man vet ikke hvordan søket, losmål eller de øvrige jaktlige egenskapene er, slik som man har dokumentert med «jaktbeaglen». Man kan være heldig å få en hund som jager, men det vet man ikke før man har prøvd.

Det er bare i Norden at beaglen blir benyttet som ensom drivende hund, så når man hører om utenlandske «jaktpremierte» showbeagler så bør man sjekke hvilken type «premiering» dette dreier seg om og hvor den er oppnådd. Jeg kan blant annet nevne at det er flere showbeagler som er premiert på villsvin. Imponerende?! Kanskje ikke fullt så imponerende når det ikke er en jaktpremiering, men en brukshundpremiering i form av en type «sporprøve» hvor man drar et dødt villsvin over en strekning og så skal hunden sammen med eier følge sporet av det døde dyret og finne det.  I Danmark har man en lignende variant kalt "Kaninslæb prøve" hvor man drar en død kanin. I Frankrike og Italia kan beagle bli jaktpremiert på villsvin, men da i pack på 4 eller 8 beagler- men antall startende er svært redusert da altfor mange beagler dør eller må avlives av skadene de blir påført under prøven.

Også hos «Showbeaglen» vil man finne ytterkanter i forhold til størrelse, men i hovedtrekk er showbeaglen verken for stor eller tung. Oppdrettere har fokus på avl i forhold til rasestandard og hovedmålsettingen er konkurransen i utstillingsringen. Og «sannheten» om at de kun er avlet for å trave i utstillingsringen stemmer til en viss grad, men som nevnt så er det under trav at alle feil og fortrinn vises.

I debatten om «showbeagler» og «jaktbeagler» blir det stadig dratt frem argumenter om at showbeaglen har gjort det vanskeligere for jaktbeaglen å bli utstillingschampion, og jeg har til og med hørt argumenter om at man må endre på kriteriene slik at det skal bli lettere for jaktbeagler å bli champion. For min del vil det bli det samme som å si at man må endre på kravene for jaktchampionatet for showbeagler, siden de angivelig har dårligere forutsetning enn jaktbeaglene til å oppnå dette. Jeg finner ingen logikk i noen av disse argumentene- rasestandarden er malen for eksteriøret og jaktprøvereglene er malen for jaktegenskapene. Vi er ikke tjent med å lempe på noen av kravene - verken den ene veien eller den andre.

I mine øyne er det fortrinner og bakdeler med både showbeagler og jaktbeagler, man må bare være ærlig på hvilke egenskaper man vektlegger mest selv. Og så får vi unngå å fremstille ting bedre eller verre enn de faktisk er. Et funksjonelt eksteriør er funksjonelt- men en dårlig bygd hund blir ikke bedre om den fremstilles med nye begrep.

Mvh Janne

Beaglen- en sunn hund

Jeg leste en engelsk artikkel som omfattet begrepet "sunnhet" hos hunder, skrevet av Joanna Kimball, som fikk meg til å endre min egen oppfatning av begrepet sunnhet.

Hva er en sunn hund? Begrepet sunnhet blir ofte forvekslet med begrepet helse, men sunnhet hos hunder omhandler den arkitektoniske kvaliteten de har (hvordan de er bygd). Det er en betegnelse som er lik for alle raser og som også er gjeldene for samtlige dyrearter da grunnprinsippene, uavhengig av rase og dyreart ,er like. De må alle stå opp (og bære sin egen vekt), forflytte seg med minst mulig energiforbruk, og de må alle omgjøre mat til energi som igjen gir dem muligheten til å skaffe seg mer mat. Det vi alle ønsker er en hund hvis kropp på en lett og naturlig måte utfører disse funksjonene på den beste, mest effektive og minst smertefulle måten.

Hos alle arter er det ønskelig at de vektbærende leddene er plassert godt under kroppen for å støtte dyrets vekt. Når leddene er godt plassert under områdene med mest vekt, vil vekten bli jevnt fordelt og få god støtte uten at leddene behøver å være særskilt sterke. Men om leddene er for lite eller for mye plassert under kroppen blir vektfordelingen bli skjev og leddene mer sårbare.

Hos et korrekt bygd dyr vil beina som skal bære sin egen kroppsvekt fordeler vekten i en rett linje til bakken. Dersom de ikke er bygd på en slik måte, blir de nødt til å kompensere for dette ved å bruke mer energi. Dette vil på sikt kunne føre til muskel plager som for eksempel leddgikt.

Videre ønsker man en godt tilbakelagt skulder (som peker bak mot hundens hale og ikke en som står rett opp- skulderbladets helling er svært viktig ettersom dyrets vekt øker.) slik at vekten er bak nakken og ikke under den. En god tilbakelagt skulder lar også dyret løfte og bøye hodet, slik at det kan holde utsikt etter farer eller jakt lettere.

Videre ønsker man gode hofter på dyret, slik at bakdel tillater at man får satt bena godt under seg og kan overføre kraften til bakken for derfra å skyve seg fremover. Vi ønsker at dyret benytter så få skritt som mulig når den tilbakelegger en distansen, fordi få skritt betyr mindre forbruk av kalorier. En ønsker at bekkenområdet tillater rette bakbena, sett bakfra, som verken peker innover eller utover da dette kan medføre risiko for skade, men også er energikrevende for hunden.

En hunds overlinje (linjen er formet av ryggraden) bør evalueres på samme måte som du ville gjort dersom du bygde et lite hus og  presset fingrene på taket til huset. Et stivt tak er flott. Et tak som kurve oppover er bra, men et tak som heller nedover er ikke bra. Den nedoverhellende kurven vil gi etter for press. De samme prinsippene gjelder hos dyr. En dårlig overlinje vil gi seg utslag i resten av kroppen.

Den siste tingen man skal ta i betraktning når man vurderer om en hund er sunn, er balansen. Man ønsker at dyret beveger seg på en slik måte at forbeina ikke kommer i veien for bakbeina når de beveger seg. Fronten i form av skulder og overarm bør være nær bakdelen i form av femur og tibia. Forbein og bakbein bør ta skritt av samme lengde- uten at hunden må kunstig forlenge, ved å svinge på hoftene, eller forkorte skrittene.
 
Målsettingen er at alle hunder- uavhengig av rase- kan ivareta sin helse og sine instinkter, så lenge som mulig uten å ha smerte. En dårlig bygd jakthund, kan fremdeles jakte (og jakter ofte veldig bra)- men den kjemper med kroppen for å kunne utføre jobben. Den vil ha smerter på slutten av dagen, og over tid vil det danne seg forkalkninger. Derfor bør målsettingen til enhver oppdretter være å avle hunder som er så gode representanter for rasen som mulig.

Jeg ser med bekymring på avl av jakthunder- ofte blir det oppdrettet dårlig bygde jakthunder, som det hevdes skal være friskere fordi  den er en "jakthund" og ikke ser ut som en utstillingshund. Det faktum at det er en jakthund brukes som unnskyldning for dårlig utført jobb som oppdretter.

Sunnhet er hva god avl dreier seg om. Det har ingenting med antall utstillinger man vinner, eller hvor mange jaktprøver man vinner, det har ingenting med titler, pels eller hode type. Hovedfokuset er avl av sunne hunder. Og vet du ikke hva dette innebærer, så bør du ikke drive oppdrett!!

Referanser:
Johanna Kimball
Dog in Action

Mvh Janne